Vidunderlige nye verden/Brave New World av Aldous Huxley (1932)

Denne klassiske framtidsromanen – en satirisk dystopi – har gjort uslettelig inntrykk på meg. Handlingen finner sted i det 26. århundre, og bilprodusenten Henry Ford er den nye Jesus; man sier før Ford og etter Ford – en ganske morsom hentydning til masseproduksjonens tidsalder. Den nye verdenen som møter oss er en utopi, i betydningen et «perfekt» samfunn der alt det som forårsaker smerte og sorg og dype følelser ikke lenger finnes. Spørsmålet er selvsagt om det er denne smertefrie og overfladiske verdenen vi søker etter, vi mennesker. Det kan jo virke sånn, i vårt høyteknologiske konsumentsamfunn, og forfatteren Aldous Huxley har trolig ment at det virket sånn allerede tidlig på 30-tallet, da boken ble utgitt.


I denne forunderlige Verdensstaten blir barn produsert i utklekkingskrukker, som var de produkter. Ett egg befruktes og kan eventuelt bokanowskyseres, det vil si deles, masseproduseres, til alt fra åtte til 96 skudd, som alle vil utvikle seg til perfekte fostre og mennesker. Fra barna er små, og faktisk fra før de blir født, blir de formatert og indoktrinert til å passe inn i en mal, både hva gjelder evner og tanker.

Alfa-dekanderte barn får mest oksygen i forsterstadiet, og Gammaene nest mest. Dermed vokser de opp til å ha et visst særpreg og egne tanker så de kan styre og ha ansvarsfulle jobber. De får dessuten være høyere og vakrere enn dem som kommer under dem på rangstigen: de masseproduserte Deltaene og Epsilonene. Epsilonene har fått minst oksygen i fosterstadiet og blir medisinsk og fysisk manipulert til å bli fornøyde med de tyngste og kjedeligste jobbene i samfunnet. 

Ingen har mødre eller fedre, for i familier vil det alltids være uoverensstemmelser. Ingen har ektefelle, barn eller elskere som gir dem dype følelser. Ingen blir syke eller gamle, og ingen er fattige eller føler smerte. Krig finnes ikke, og heller ikke kunst, litteratur, religion, filosofi og vitenskap – unntatt den klart avgrensede og kontrollerte vitenskapen som handler om å gjøre verdenen enda mer «perfekt».

Mennesker som blir for bevisste sitt eget jeg, sendes til en øy med likesinnede, så de ikke forstyrrer harmonien og stabiliteten i Verdensstaten.

Befolkningen skal kun føle glede og nytelse, selv når de skal dø. Hvis en person ikke har det hundre prosent bra, er det bare å dusje seg med litt av det hallusinerende stoffet soma, eller ta en tablett – så blir smerte og negative tanker og følelser borte. Fokuset er ikke på sannhet og skjønnhet, men på velvære og komfort.

Jeg lyttet først til en lydbokversjon på engelsk, og så leste jeg deler av den på norsk i tillegg. For meg er det ikke språket eller karakterene, men snarere tankene jeg får av å lese boken, som gjør størst inntrykk – særlig tanker om hva vi søker å få mer av i livet, og om hva vi søker å få mindre av. Og hva er meningen med livet, hva er frihet, og hvor mye lykke kan et menneske tåle?

Men greit – jeg vet at jeg nå kun har beskrevet verdenen, og ikke noen av karakterene, og det blir jo litt mangelfullt. Så la meg nevne at her blant annet finnes en såkalt villmann. Han heter John og er hvit, men har vokst opp i et reservat der man lever på gamlemåten. Hva som ikke fungerer godt i regimet kommer tydelig fram gjennom hans blikk, og gjennom kontrasten med det han har lest av Shakespeares skuespill. Nesten alt han sier er Shakespear-sitater, så jeg skulle gjerne vært en Shakespear-kjenner da jeg leste romanen, med de assosiasjonene det ville gitt.

Her er deler av forklaringen for hvordan samfunnet endret seg og ble som det ble:

Folk snakket om sannhet og skjønnhet som om de var de høyeste goder. Helt opp til Niårskrigens tid. Den fikk dem til å skifte tone, skal jeg si dere. Hva vits var det i å snakke om sannhet og skjønnhet når antrax-bombene eksploderte på alle kanter og omkring en? Da først var det at vitenskapen kom under kontroll – etter Niårskrigen. Folk var villig til å sette endog sin appetitt under kontroll den gangen. Alt for ro og trygghet! Vi har fortsatt å kontrollere stadig siden. Det har ikke vært særlig bra for sannheten, naturligvis. Men det har vært meget bra for velværet. En kan ikke få noe for ingenting. Velværet må betales for.

Her er to løsrevne sitater til:

En er nødt til å velge mellom lykkefølelse hos folket og det en i gamle dager kalte høy kunst. Vi har ofret den høye kunsten. Istedenfor har vi føle-kino og duft-orgel.

En tilstedeværende lykketilstand tar seg alltid flau ut i sammenligning med overkompensasjoner for elendighet. Og – selvsagt – stabilitet er aldri så malerisk som uro. Det å være tilfreds har intet av glansen ved å kjempe tappert mot ulykke, ikke noe av det pittoreske ved kampen mot fristelser eller de dødelige anfall av lidenskap og anfektelser. Velvære er aldri storslått.

Det finnes flere oversettelser av romanen, og du går glipp av en hel del ved å lese den på norsk. Likevel kan jeg anbefale for eksempel denne versjonen, tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket i elektronisk form (klikk på boken): 📖 

Helt til slutt må jeg nevne at jeg tenkte på George Orwell og hans dystopiske roman 1984 mens jeg leste, og sannelig fant jeg ut at Aldous Huxley var læreren hans på Eton et år, riktignok i fransk, men likevel …