Den unge hovedpersonen fra hovedstaden, Paula Heiss, har ved romanens åpning akkurat giftet seg med den langt eldre storbonden Gerhard Winkel og flytter inn på Gruvang gård. Selv før de ble gift visste Gerhard Winkel at Paula var sagt å være både «uforsigtig og levelysten», men er dette, som flere steder omtales som «smilet hennes», grunnen til at alt går så galt?
Jeg opplever romanen som lyrisk og ikke en man kan brase igjennom i full fart. Selv barnas navn har bakenforliggende betydninger, og dermed hogger det i meg når Gerhard Winkel på et tidspunkt sier: «Vor Dag døde». Og litt senere, da Paula tenker at da hennes Dag døde, fikk hun Ve i stedet. Ve betyr smerte og lengsel, men her er det også snakk om et barn som heter Ove – et barn som ikke klarer å si hele navnet sitt fordi han er det man den gang kalte «vannskapt».
Ove er forøvrig også navnet på en Paula var forelsket i da hun var yngre. Han dukker opp i livet til Paula på nytt, kort tid etter at sønnen Dag er død.
For meg tar det litt tid å komme inn i romanen, og det er ekstra synd, fordi den er så kort – 120 sider. Jeg tror jeg opplever starten som treg fordi det til å begynne med er en del fokus på Gerhards halvbrødre, Jon og Perikles Winkel. Dette er personer jeg ikke får helt taket på, og når de får såpass mye fokus i starten, opplever jeg det som en uønsket distraksjon. De har sikkert en viktig funksjon i romanen, men den ser jeg ikke helt.
Først da jeg kommer halvveis inn i romanen er jeg så medrevet at jeg likestiller lydbokversjonen med en flott teateropplevelse og bestemmer meg for å lese tekstutdrag på nettsidene til Nasjonalbiblioteket i tillegg.
Klikk og les: Her kan du lese hele romanen på Nasjonalbiblioteket.
Det skal ikke mange teksteksemplene til for å vise hvordan romanen nesten kan leses som et langt dikt:
Du – dette med Smilet, du – blev det mit Livs Ulykke, eller blev det dog mit Livs Lykke tilslut? (…)
Og Smilet – har saaledes ikke Smilet været mit Kompas igjennem Livet til Døden før Døden?
(s. 114)Min Dag døde – jeg fik Ve istedet (s. 120)