Han skriver ikke for enhver, Ketil Bjørnstad, for han skriver jo så langt! Men han skriver for meg. Virkelig. I dette selvbiografiske verket som stadig vokser har jeg foreløpig lest om sekstitallet og syttitallet, og liker godt hvordan han innimellom det selvbiografiske blander inn tidsaktuelle hendelser rundt om i verden. Han får meg til å se tiden og til å se sammenhenger. Noen hendelser kunne han med fordel droppet eller beskrevet i mindre omfang, men alt i alt liker jeg det store bildet som skapes på denne måten. Det tar litt tid før jeg kommer inn i den første boken, og kanskje handler det om at formen trenger en viss tilvenning.
Verden som var min: Sekstitallet (2015) omhandler tiden fra Ketil Bjørnstad er nesten åtte til han er nesten 18. Han er en engstelig gutt dette tiåret, og matglad og stadig mer tykkfallen. Som tidligere Steinerskoleelev synes jeg det er særlig interessant når Bjørnstad – på godt og vondt – skildrer sine opplevelser på Steinerskolen: Inderligheten som skinner gjennom lærergjerningen, fellesskapsfølelsen som for alltid lenker tidligere elever til hverandre, og at to elever kan ha diametralt ulike opplevelser av samme lærer. Familierelasjonene og forholdet til musikken er det også veldig interessant å lese om, og jeg heier på ham da han ser at skolen ikke lenger gir ham det han trenger, og slutter. Da tenker jeg at han vil vise meg som leser hvordan han straks finner en måte å skolere seg selv på i tillegg til å videreutvikle sitt store talent som pianist. Men Ketil Bjørnstad har ikke behov for å late som han er bedre enn han er, eller skryte av sin flinkhet. Som for tenåringer flest er latskapen også hans konge for en tid, og han får ikke examen artium.
Verden som var min: Syttitallet (2016) omhandler tiden fra han er nesten 18 til han er nesten 28. Som klassisk pianist er han genierklært, men han har ikke kontroll over kroppen. På sitt tyngste veier han 130 kilo, og det er som om han ikke er i stand til å hindre overspisingen, før han drar den litt for langt i motsatt retning da han begynner med en omfattende «astronaut-diett» som får ham til å pisse blod. Jevnt over kommer det fram hvor plaget han er i egen kropp. Det er modig av forfatteren å formidle dette, og viktig. Det gjør at jeg blir ekstra glad på hans vegne når han får napp hos damene og har det gøy og bra med Ole Paus og andre nære venner. Så mange interessante mennesker han møter, og så fascinerende samtaler han gjengir!
Ketil Bjørnstad gjør en imponerende jobb med å gi en balansert framstilling. Ja, han blir slank, men det koster. Ja, han lykkes som pianist, men også det koster, og dessuten vil han mer – han vil spille på en annen måte og også skrive, og leve. Det er ikke utelukkende positivt å ha flere og store evner, med det dette medfører av forventinger og ønsker fra omverdenen, og egne tvil. Jeg beundrer styrken han har til å lytte til hva som føles riktig for ham allerede tidlig i livet, og jeg beundrer hva han får til.
Fortellerteknisk veksler forfatteren mellom å skrive om seg selv i førsteperson, jeg, og som tredjeperson, han, for å vise hva det er lettere å skrive om når han distanserer seg litt. Det fungerer godt.
Jeg gleder meg til de neste tiårene fra Ketil Bjørnstad!