Hvilken perle! Denne er jeg så glad for å ha i bokhylla mi! ❤ Hovedpersonen er fra seks til ni år i boken. Hun heter Jean Loise Finch, men kalles Scout. Hun bor i en småby i Alabama på 1930-tallet med den fire år eldre broren Jem, faren Atticus og kokken Calpurnia. Moren døde da Scout var to.
Atticus Finch er faren med de kloke ordene og de gode gjerningene som Scout forstår rekkevidden av i løpet av romanen. Han er advokat, og i boken forsvarer han en svart mann anklaget for å ha voldtatt en hvit kvinne.
«Remember it’s a sin to kill a mockingbird.” That was the only time I ever heard Atticus say it was a sin to do something, and I asked Miss Maudie about it.
“Your father’s right,” she said. “Mockingbirds don’t do one thing but make music for us to enjoy . . . but sing their hearts out for us. That’s why it’s a sin to kill a mockingbird.”
Sangfuglene blir en metafor for mennesker som bare vil andre vel, og den svarte mannen Atticus forsvarer er en av dem.
En dag spør Scout:
«Atticus, are we going to win it?»
«No, honey.»
«Then why –»
«Simply because we were licked a hundred years before we started is no reason for us not to try to win,» Atticus said.
Jeg ble spesielt rørt da faren ikke har nådd fram med forsvaret sitt i retten og alle støttespillerne likevel reiser seg i respekt for hans forsøk:
Someone was punching me, but I was reluctant to take my eyes from the people below us, and from the image of Atticus’s lonely walk down the aisle.
”Miss Jean Louise?”
I looked around. They were standing. All around us and in the balcony on the opposite wall, the Negroes were getting to their feet. Reverend Syke’s voice was as distant as Judge Taylor’s.
”Miss Jean Louise, stand up. Your father’s passin’.”