Kortversjonen eller Disney-versonen er kjent for mange, men hjelpes, for en langtekkelig start på originalen! Jeg følte jeg måtte forholde meg til mange personer og historiske detaljer som egentlig ikke var så viktige, og nitidige beskrivelser av hvordan Notre-Dame-katedralen så ut på 1400-tallet, og senere i boken, hvordan Paris så ut. Selvsagt er disse beskrivelsene interessante, men jeg klarer ikke å følge med når beskrivelsene fortsetter side etter side etter side.
Likevel, jeg kom meg gjennom lydbokversjonen og koste meg da det jeg definerer som den egentlig historien begynner og Quasimodo blir stemt fram som vinner av konkurransen om å gjøre den verste grimasen på Narrens dag i 1482. Men så er det jo sånn at Quasimodo ikke gjør noen grimase. Han er bare seg selv. Han har et uvanlig og grotesk utseende, med pukkelrygg og en kul i ansiktet som gjør ham blind på det ene øyet. Døv er han også, på grunn av jobben som ringeren i Notre-Dame. Kan han finne kjærligheten og bli lykkelig? Vel, dette er ikke Disney-versjonen.
Claus Frollo er presten som har tatt seg av Quasimondo fra han ble forlatt som baby for 16 år siden. Frollo forelsker seg i sigøyneren Esmeralda og er så syk av sjalusi når han ikke får henne at han stikker kniven i Phoebus og lar Esmeralda få skylden fordi han tror hun har forhekset ham til å føle som han gjør. Quasimondo må velge mellom å redde Esmeralda (også han elsker henne), eller føye seg etter Frollo som han skylder sitt liv.
Gringoire er en poet og filosof. Han blir vi kjent med i begynnelsen av boken fordi han har satt opp et mislykket skuespill. Senere blir han reddet av Esmeralda, og enda senere gjør han et halvhjertet forsøk på å redde henne.
Phoebus overlever selv om Esmeralda blir dømt til døden for mordet på ham – sammen med geiten Djali som hun har lært opp til å ”skrive” navnet Phoebus, noe som bidrar til at både Esmeralda og geiten blir beskyldt for trolldom i tillegg til mord. Nok av forviklinger, altså. Og mange flere karakterer.
Den gotiske romanen er både parodisk (jeg observerte to referanser til Francois Rabelais som skrev overdreven og vulgær satire, og jeg ser sammenhengen), humoristisk, mystisk, historisk og tragisk. Det går egentlig ikke særlig bra for så mange av dem vi blir kjent med.
Her er et fint klipp fra boken:
Gringoire, a practical philosopher of the streets of Paris, had noticed that nothing is more propitious to revery than following a pretty woman without knowing whither she is going. There was in this voluntary abdication of his freewill, in this fancy submitting itself to another fancy, which suspects it not, a mixture of fantastic independence and blind obedience, something indescribable, intermediate between slavery and liberty, which pleased Gringoire, – a spirit essentially compound, undecided, and complex, holding the extremities of all extremes, incessantly suspended between all human propensities, and neutralizing one by the other.
Språket danser mellom det Gringoire gjør, det han er og vil, og hans underbevisste ”styringsenhet”. Og ja, det er krevende lesing. Jeg har en mistanke om at det er mange flotte poetiske beskrivelser i romanen som jeg rett og slett ikke har fått med meg. Jeg har en norsk tre-binds oversettelse fra 1949 i bokhyllen og kommer til å titte i den nå og da, men for min del inneholder The Hunchback of Notre Dame litt for mye av det meste. Les Miserables av samme forfatter er et mye kjærere leseminne for meg.