The Heart is a Lonely Hunter/Hjertet er en ensom jeger av Carson McCullers (1940)

Dette er en nydelig klassiker der omdreiningspunktet er en døvstum mann i en fattigslig by i Sørstatene rett før 2. verdenskrig. Karakterportrettene gjør uslettelig inntrykk, noe som er spesielt med tanke på at forfatteren kun var 23 år da hun debuterte med denne romanen. Vennskap og ensomhet er sentrale temaer.

I starten av romanen mister den døvstumme John Singer gradvis sin nære og vel så døvstumme venn, Spiros Antonapoulous. Da grekeren ender på asyl, leier Singer et værelse hos familien til tenåringen Mick Kelly. Der tiltrekker Singer seg oppmerksomheten til andre ensomme sjeler som trenger en god lytter, deriblant Mick:

People felt themselves watching him even before they knew that there was anything different about him. His eyes made a person think that he heard things nobody else ever heard, that he knew things no one had ever guessed before.

Mick tror Singer forstår henne, fordi han er en så god lytter og har radio og har opplevd snø. Hun trenger at han forstår henne, både hennes indre og ytre verden:

She sat down on the steps and laid her head on her knees. She went into the inside room. With her it was like there were two places – the inside room and the outside room. School and family and the things that happened every day were in the outside room. Mister Singer was in both rooms. Foreign countries and plans and music were in the inside room (…) The inside room was a very private place. She could be in the middle of a house full of people and still feel like she was locked up by herself.

Det går et års tid i romanen. I løpet av denne tiden øker Micks forsørgeransvar i familien i så stor grad at drømmene hennes, ”the inside room”, ikke lenger får puste.

De andre karakterene vi får inngående kjennskap til er Biff Brannon som driver en døgnåpen kafé, marxisten og alkoholikeren Jake Blunt, og den eldre svarte legen Benedict Copeland. Alle føler at Singer gir dem støtte og forståelse, og de opphøyer ham til noe mer enn han er, som om det bøter på deres egen ensomhet.

Foruten Singer og Mick er jeg mest fascinert av Benedict Copeland og hans datter, Portia. Doktoren har alltid følt et tyngende ansvar for å mobilisere de svarte til felles opprør, men lykkes ikke en gang med å få egen familie, egne barn, med på laget. Hans temperament går stadig i veien for ham, som da barna var mindre og kona så seg nødt til å flytte ut med dem. Portia sier dette til sin far:

[N]one of us ever cares to talk like you. Us talk like our own Mama and her peoples and their peoples before them. You think out everything in your brain. While us rather talk from something in our hearts that has been there for a long time.

Copeland føler en enorm ensomhet i at han ikke får til det han har definert som sin misjon i livet, og sier at “the most fatal thing a man can do is try to stand alone”. Og så er det nettopp det han gjør – han står alene.

Jeg ser at dette høres ut som en trist roman, men den oppleves ikke sånn. Den oppleves som vakker, musikalsk, sterk og viktig. Den nye norske oversettelsen fra 2016 har fått terningkast 6 og mange lovord. Selv har jeg lyttet til lydbokversjonen på engelsk og er bergtatt.