The Golden Notebook/Den gyldne notatbok av Doris Lessing (1962)

Dette er en eksperimentell roman som ikke bare utvider begrepet hva en roman kan være, men som også i stor grad utvider meg som leser fordi den får meg til å reflektere i nye retninger. Så regnes den også som den viktigste romanen til Doris Lessing, som vant nobelprisen i litteratur i 2007.

Hovedpersonen i The Golden Notebook er Anna Wulf, en skilt forfatter og alenemor. Livet hennes er fragmentert og kaotisk. Dette kommer til uttrykk gjennom fire fargede notatbøker som skildrer hver sin del av hennes liv: Den svarte notatboken handler om forfatteren Anna Wulf og raseskille-erfaringene hennes i en koloni i Afrika som ga grunnlaget for romanen hennes. Den røde notatboken handler om den indre kampen i Anna når hun ser at den gode ”for fellesskapet”-holdningen hun gikk inn i kommunismen med, slår sprekker. Den gule notatboken er litterær og handler om Ella, og her har Anna laget en delvis fiktiv fortelling basert på egne erfaringer som enslig mor. Den blå notatboken er en slags dagbok. På spørsmål om hvorfor hun ikke samler alt i en bok, svarer hun at det ville blitt kaotisk. At livet hennes er så kaotisk bidrar til en krise, illustrert gjennom hennes desillusjon hva gjelder politisk aktivisme, forhold til menn og evnen til å skrive en ærlig roman som skaper en orden i den intellektuelle og moralske tiden hun lever i:

The novel has become a function of the fragmented society, the fragmented consciousness.
(…)
Yet I am incapable of writing the only kind of novel which interests me: a book powered with an intellectual or moral passion strong enough to create order, to create a new way of looking at life. It is because I am too diffused.
(…)
I suffer torments of dissatisfaction and incompletion because of my inability to enter those areas of life my way of living, education, sex, politics, class bar me from. It is the malady of some of the best people of this time; some can stand the pressure of it; others crack under it; it is a new sensibility, a half-unconscious attempt towards a new imaginative comprehension. But it is fatal to art. I am interested only in stretching myself, on living as fully as I can.

Mot slutten av romanen klarer Anna å ”samle seg” i en femte notatbok som er gylden. Hun makter å senke forventingene om å gjøre store endringer. Anna bestemmer seg for å godta at hun er en ”boulder pusher”. Dette er en referanse til myten om Sisyfos; om gudene som dømte en konge til å dytte en stor stein opp en bakke, se den trille ned igjen, følge etter, og dytte den opp – om igjen og om igjen til evig tid. Myten brukes for å illustrere meningsløst evighetsarbeid. Doris Lessing lager sin egen vri på myten og bygger den gradvis opp gjennom boken:

But my dear Anna, we are not the failures we think we are. We spend our lives fighting to get people very slightly less stupid than we are to accept truths that the great men have always known. They have always known, they have known for ten thousand years, that to lock a human being into solitary confinement can make a madman of him or an animal. They have always known that a poor man frightened of the police and his landlord is a slave. They have always known that frightened people are cruel. They have always known that violence breeds violence. And we know it. But do the great masses of the world know it? No. It is our job to tell them. Because the great men can’t be bothered.
(…)
And they are right. Because they know we are here, the boulder-pushers. They know we will go on pushing the boulder up the lower slopes of an immensely high mountain, while they stand on the top of the mountain, already free. All our lives, you and I, we will use all our energies, all our talents, into pushing that boulder another inch up the mountain. And they rely on us and they are right; and that is why we are not useless after all.’

Og mot slutten av romanen sier Anna i en samtale at hun har innfunnet seg med å være en steindytter som kun kan gjøre små forbedringer i verden:

(…) I’m going to be a boulder-pusher.’
‘What’s that?’
‘There’s a great black mountain. It’s human stupidity. There are a group of people who push a boulder up the mountain. When they’ve got a few feet up, there’s a war, or the wrong sort of revolution, and the boulder rolls down – not to the bottom, it always manages to end a few inches higher than when it started. So the group of people put their shoulders to the boulder and start pushing again. Meanwhile, at the top of the mountain stand a few great men. Sometimes they look down and nod and say: Good, the boulder-pushers are still on duty. But meanwhile we are meditating about the nature of space, or what it will be like when the world is full of people who don’t hate and fear and murder.’

‘Hmm. Well I want to be one of the great men on top of the mountain.’

‘Bad luck for both of us, we are both boulder-pushers.’

Romanen er unektelig noe kaotisk, men det intellektuelle nivået er så høyt, og teksten så interessant, at jeg gjerne leser romanen igjen. Her finner jeg bredde- og dybderefleksjon rundt hva det betyr å føle seg fri, sett fra et helt annet ståsted/tidsperspektiv (fokus på 1950-tallet) enn mitt, og jeg håper å kunne internalisere erfaringer jeg ikke selv har gjort meg.

Anna og venninnen Molly er såkalte ”frie kvinner” fordi de ikke er gift. Men hvor frie er de egentlig? På denne tiden vokste jenter opp men tanken om at det ikke var så viktig å utvikle de talentene de var født med, for målet var uansett å bli gift. Ble man gift og hadde et velutviklet talent i bagasjen, kunne det være et hinder i ekteskapet fordi mannen opplevde det som truende. Doris Lessing setter problemet på spissen ved å framstille en rekke gifte menn som personer som foretrakk å ha en passe dum kone de kunne føle seg overlegen, og bedra når de ønsket det:

As it is, Marion is a good person, not stupid at all, but she’s been married for 15 years to a man who makes her feel stupid. What would they do, these men, without their stupid wives (…)

Da romanen utkom i 1962 bidro den som en viktig brikke i kjønnskampen – også her i Norge da den norske oversettelsen kom i 1976. Ved bokens slutt føler jeg likevel at Anna fortsatt er villig til å kaste seg inn i et forhold med en mann som ikke ser henne som et selvstendig og likeverdig individ. Så heldig jeg er som er så mye friere enn Anna, tenker jeg idet jeg lukker boken. Jeg er født i 1970, og takket være Doris Lessing og andre som har vist hva det vil si å ikke kunne leve fritt som en mann, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har følt meg mindre fri enn mannen min. Nå, som jeg er forfatter, er jeg på mange måter friere enn ham. Frihet har uendelig mange definisjoner. Definisjonen som trer fram etter å ha lest denne romanen er at frihet er å kunne være ærlig, å leve ærlig – i ærlighet til sitt innerste jeg. Og ettersom total frihet er en utopi – vi har alle samfunnsnormer og andre mennesker å ta hensyn til – kan vi kanskje se oss fornøyde med årlige frihetsframskritt: at steinen vi dytter opp fjellet ikke triller helt tilbake til utgangspunktet igjen. J