Også i denne romanen misliker jeg hovedpersonen, og her er det ingen venn eller foreldre jeg kan heie på i stedet. Altså: foreldrene hennes er med i romanen, men det skinner tydelig gjennom at det er de som har gjort datteren, Undine Spragg, til den bortskjemte og overfladiske karakteren hun er, og derfor syns jeg også de er ganske … dumme.
Undine vokste opp i Midtvesten og målet er å stige på sosietetsstigen i New York. Hun er svært ambisiøs og insisterer på å skulle vasse i penger og oppmerksomhet om det så blir på bekostning av alle rundt seg. Under lesningen håper jeg hun mister alt hun har og lærer seg å være det jeg vil definere som et mer fullverdig menneske, og det er i dette håpet jeg leser videre. Da hun får seg en mann, heier jeg på ham, men snart ser jeg at han er for svak for henne.
I tekstutdraget jeg bet meg mest merke i er det to perifere bipersoner, Laura Fairford og Charles Bowen, som diskuterer Undines ekteskap med Lauras bror, Ralph Marwell. Bowen mener det er en generell svakhet ved amerikanske ekteskap at kvinnene ikke lærer å forstå penger eller business – verken i oppveksten eller i ekteskapet. Han mener Ralph burde fortelle Undine hvordan og hvorfor han jobber. Ved å overøse henne med penger, uten at hun i tillegg får kunnskap som omhandler penger, reduserer han henne til en parentes. Mrs. Fairford har ingen tro på at Ralph ville klare å fortelle Undine om hva han gjør for å framskaffe penger:
”To tell Undine? She’d be bored to death if he did!”
”Just so; she’d even feel aggrieved. But why? Because it’s against the custom of the country. And whose fault is that? The man again – I don’t mean Ralph, I mean the genus he belongs to: homo sapiens, Americanus. Why haven’t we taught our women to take an interest in our work? Simply because we don’t take enough interest in THEM.”
Budskapet i romanen, slik jeg tolker det, er altså at samfunnet fostrer personer som Undine Spragg og har seg selv å takke for konsekvensene. Også i dag har vi en fasadekultur som skaper en og annen Undine, uten at vi ser vår egen medskyldighet. Det er interessant å tenke på, og bidrar til at denne velskrevne romanen er verdt å lese også i dag, men de andre bøkene jeg har lest av Edith Wharton er flere hakk bedre, syns jeg.