Stikkordarkiv: Marcel Proust

På sporet av den tapte tid av Marcel Proust (1913–1927)

Det ligger litterær prestisje i å fullføre hovedverket til franske Marcel Proust, som ifølge Guinness rekordbok er verdens lengste roman på ca. 3500 sider, fordelt på tolv deler og ofte utgitt i sju bind: Veien til Swann, I skyggen av piker i blomst, Veien til Guermantes, Sodoma og Gomorra, Fangen, Uten Albertine og Den gjenfunne tid. Verket er ikke plottdrevet. Bøkene speiler livet til Marcel Proust selv, eller en heterofil versjon av ham, og hvordan vanen fikk ham til å kaste bort tid på sosietetslivet inntil astmaen lenket ham mer til sengen og han vekket gamle minner til live og skrev sin livshistorie med det franske aristokratiets fall og middelklassens framvekst som bakteppe (Proust levde fra 1871–1922 og var sengeliggende de siste tre årene). Dette er likevel ikke en selvbiografi. Det blir riktigere å kalle verket en fiksjonalisert versjon av forfatterens liv, der han veksler mellom å skrive i første person entall og å gå inn i tankene og opplevelsene til personene rundt ham og fortelle ting han ikke selv kan vite. Verket består av noen av de vakreste scener jeg har lest, men tidvis i lesningen har jeg også blitt frustrert og lei: Det får da være grenser for overflatebeikrivelser av kjoler og tanketomme sosietetssamtaler, har jeg tenkt. Og den grenseløse sjalusien … det blir litt mye. Her er dessuten vel mange karakterer som speiler hverandres oppførsel. Noen av de essayistiske digresjoner, blant annet om stedsnavn, blir også i lengste laget for meg. Men alt i alt har På sporet av den tapte tid så absolutt beriket meg og utvidet mine tanker om litteratur, kunst, filosofi og hva det kan bety å være et menneske og forfatter. Les videre for å forstå hvorfor jeg er dypt imponert over Prousts litterære prestasjon og ønsker meg den siste norske sjubinds-oversettelsen til bokhyllen min.

Les videre