Den første tredjedelen av romanen fengslet meg lang mer enn resten, som jeg fant heller underlig og avvikende. Jeg velger her å fokusere på det jeg mener er de beste partiene, for de er i mine øyne glimrende og fortjener all den oppmerksomhet og applaus de kan få.
Romanen Steppeulven skildrer Harry Hallers liv gjennom innledningen «Utgiverens forord»; et mystisk hefte som heter «Traktat om Steppeulven»; og «Harry Hallers opptegnelser» som i innledningen beskrives som «et tidsdokument, for Hallers sjelelige lidelser».
Harry Haller, som nærmer seg 50, vil bare dø. Han kaller seg Steppeulven fordi han delvis føler seg som et temmet menneske, og delvis som en ulv – bestående av drifter, villskap og rå natur. I traktaten beskrives Steppeulvens tilblivelse og karakter på følgende måte:
For eksempel kunne det jo tenkes at dette mennesket i sin barndom hadde vært vilt og ubendig og uskikkelig, at hans oppdragere hadde prøvet å slå villdyret i ham ihjel og nettopp på den måten hadde skapt den innbilning og den tro i ham at han faktisk var et villdyr, bare med et tynt overtrekk av oppdragelse og menneskelignende egenskaper.
I Harry var ikke mennesket og ulven forsonet, «når han var ulv, lå mennesket i ham alltid på lur og iakttok, dømte og fordømte – og når han var menneske, gjorde ulven det samme».
Akkurat som Faust tror han at to sjeler er for meget for et enkelt bryst og at brystet må sprenges. Tvert imot er det jo altfor få, og Harry gjør vold på sin arme sjel når han prøver å forstå den ut fra en så primitiv forestilling.
I «Utgiverens forord» skal Harry ha fortalt følgende til vertinnens nevø:
Enhver tid, enhver kultur, enhver skikk og tradisjon har sin egen stil, har den ømhet og brutalitet, den skjønnhet og grusomhet som tilkommer den, anser visse lidelser for selvsagte, finner seg tålmodig i visse onder. Bare der blir menneskelivet til virkelig lidelse, et helvede, hvor to tidsaldere, to kulturer og religioner krysser hverandre. (…) Imidlertid finnes det tider hvor en hel generasjon havner mellom to tidsepoker, mellom to livsformer, slik at alt som skulle være selvfølgelig, all sæd og skikk, all trygghet og uskyld går tapt.
Vertinnens nevø konkluderer med at:
Haller hørte til dem som er havnet mellom to tidsepoker, som har mistet kontakten med alt som heter trygghet og uskyld, han hørte til dem hvis skjebne det er å oppleve alt det tvilsomme i menneskelivet konsentrert i personlig lidelse og helvede.
Av det jeg hittil har vist, finner jeg det naturlig å tenke at Harry Haller søker å finne veien fra å føle seg som delvis menneske og delvis ulv, til å finne mening med livet sitt og med samfunnet. Derfor blir jeg forvirret da Harry blir kjent med Hermine som tar på seg å hjelpe ham til å leve mer inderlig, slik hun gjør, mot at han alltid lystrer henne – også i å ta livet hennes etter at han har forelsket seg i henne. Og her faller jeg altså av …
Vil du lese noen særdeles velskrevne og tankevekkende sider, vil jeg anbefale de første fem-seks sidene under kapittelet «Bare for forrykte», som du finner på Nasjonalbibliotekets nettsider, her.
Et gullfunn fra dette kapittelet:
Dagen var gått slik som dagene nå engang går. Jeg hadde gjort ende på den, drept den blidt og forsiktig med min primitive og beskjedne form for livskunst. (…) ikke akkurat en strålende lykke-og gledesdag, men nettopp en av disse dagene som etter lang tid burde være de normale og vanlige for meg – passe behagelige, absolutt utholdelige, tålelig bra, lunkne dager for en eldre, utilfreds herre, dager uten spesielle smerter, uten spesielle sorger, uten virkelige bekymringer, uten fortvilelse, dager da til og med spørsmålet om det ikke nå er på tide å følge Adalbert Stifters eksempel og forulykke under barberingen, lar seg overveie saklig og rolig, uten opphisselse og angstfornemmelser.
(…)
Nå er det dessverre slik med meg at nettopp denne tilfredsheten er det jeg ikke tåler.
Jeg lyttet til «Steppenwolf» på lydbok, i engelsk versjon, i tillegg til at jeg leste en del i av den norske oversettelsen jeg fant på Nasjonalbiblioteket (sitatene er derfra). Kanskje ville jeg fått mer ut av å lese den første tredjedelen av boken på norsk to ganger, og droppet resten. Jeg fikk bedre inntrykk av det jeg leste av den norske oversettelsen, enn av den engelske, men så står vel tysk og norsk nærmere hverandre, enn tysk og engelsk.