Sofies verden av Jostein Gaarder (1991)

Hovedpersonen Sofie er snart femten år gammel og i postkassen finner hun et brev adressert til seg selv. Inni står det Hvem er du? på en lapp. Det er alt. Men det er også nok til at Sofie tar til å stille seg spørsmål hun ikke tidligere har stilt. Neste dag kommer spørsmålet Hvor kommer verden fra? Tredje dagen ligger det et brev til en som heter Hilde i konvolutten adressert til Sofie. Brevet er fra Hildes far. Men hvem er han, og hvem er Hilde? Og hvorfor får Sofie disse brevene?


Dette er opptakten til en jakt på svar og et kurs i filosofiens historie som først er rettet mot Sofie, og siden viser seg også å være rettet mot Hilde. Den sistnevnte endringen skjer som en interessant tvist da Sofie innser at hennes tilværelse er en illusjon. Hun tvinges til å reflektere rundt egen eksistens.  Istedenfor å gå inn i en eksistensiell krise, finner Sofie handlingskraft og tar eierskap til eget liv og finner ut hva hun kan gjøre ut av den situasjonen hun befinner seg i, ikke ulikt det Jean Paul Sartre ville anbefalt henne å gjøre.

Sofies filosofilærer heter Alberto Knox, og snart går spørsmålene hans over til å bli lengre, skriftlige leksjoner i filosofiens historie, fram til de møtes og Sofie kan stille spørsmål til det læreren forteller. Da ser vi at Sofie har lært seg å tenke på en reflektert måte.

Til tider opplever jeg ikke Sofie som helt virkelig. Det virker litt forstyrrende på meg at en snart femten år gammel jente bruker uttrykk som «Jeg er lutter øre» og «Din fordømte ironiker!», og at hun i samtaler med sin læremester er spiss og veslevoksen med avbrytelser som «Forklar!» og «Eksempler takk». Men med tanke på hva som skjer senere i boken er det kanskje meningen at Sofies uttrykk skal være litt gammelmodige, selv for året 1991 da boken ble skrevet?

Som voksen leser av denne ungdomsboken blir jeg fascinert av måten filosofien blir framstilt på, og gjort relevant i romanens øvrige handling. Det er godt å få filosofiske tanker presentert på et litt enklere nivå! 🙌🏻 Tusen takk, Jostein Gaarder! Det store med denne romanen er at den inspirerer leseren til å tenke gjennom tilværelsen og stille spørsmål som kan bidra til at vi som mennesker kan utvikle oss på en mer bredspektret måte. Det er jo litt flaut, er det ikke, hvor materialistiske og egosentriske vi er (nesten) alle sammen?

Apropos: Her er svaret Alberto gir Sofie da hun spør hvordan han vil definere et rettferdig samfunn:

– En marxistisk inspirert moralfilosof, John Rawls, har prøvd å si noe om dette med følgende eksempel: Tenk deg at du var medlem av et høytidelig råd som skulle lage alle lovene for et fremtidig samfunn.
– Jeg kunne hatt god lyst til å sitte i det rådet.
– De måtte vurdere absolutt alle forhold, for straks de hadde kommet til enighet – og altså undertegnet lovene – ville de falle døde om.
– Fy da!
– Men da ville de også straks våkne opp igjen nettopp i dette samfunnet som de selv hadde laget lovene for. Poenget er at de ikke ville ha noen anelse om hvilken plassering de ville få i samfunnet.

Sånne dialoger setter i sving noen fruktbare tanker, ikke sant?

Minneverdig er også teksten om Spinoza, der Alberto inspirerer Sofie til å ta stilling til Spinozas deterministiske syn på livet. Hvilket tre er størst, spør han Sofie en dag, hvis trærne er jevngamle og det ene har mer tilgang på sol og næringsrik jord enn det andre? «Det er selvfølgelig treet som har hatt de best vekstvilkårene», svarer Sofie, før Alberto utdyper:

– Ifølge Spinoza er dette treet fritt. Det har hatt full frihet til å utvikle sine iboende muligheter. Men hvis det er et epletre, har det ikke hatt mulighet til å bære pærer eller plommer. Slik er det med oss mennesker også. Vi kan hindres i vår utvikling og i vår personlige vekst for eksempel på grunn av politiske forhold. Slik kan en ytre tvang hemme oss. Bare når vi «fritt» får utvikle våre iboende muligheter, lever vi som frie mennesker.

Og det er nå jeg får lyst til å rope til andre filosofer der ute: Se, så enkelt kan det sies – hvorfor skal dere gjøre det vanskeligere enn nødvendig? 😅

Sofies verden er følgelig en bok jeg ønsker meg til bokhyllen min. Delene med filosofisk tekst SKAL jeg lese flere ganger.

Dette bør også nevnes:

  • Undertittelen på boken er Roman om filosofiens historie.
  • I 1995 var Sofies verden verdens mest solgte roman.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *