Slutten på verden slik vi kjenner den av Erlend Loe

Hurra for den ironiske og humoristiske fortellerstilen til Erlend Loe! Han tør å gå utenfor allfarvei med bøkene sine, det må jeg si. Slutten på verden slik vi kjenner den er ikke noe unntak. Dette er den tredje boken om Andreas Doppler som flyttet ut i villmarken som en slags protest på prestasjonsamfunnet – på den lovpriste flinkheten og materialismen.

I denne romanen vender Doppler tilbake til sivilisasjonen og familien. Det vil si, han prøver. Det er mildt sagt ikke helt vellykket. For det første er ikke huset hans lenger hvitt. Det er blått, og på postkassen står navnet Egil Hegel sammen med resten av familiens navn – bare ikke hans:

Doppler kjente at dette var mer enn han klarte å ta innover seg. De forvirrede menneskesignalene han hadde flyktet fra, hoppet nå frem og tok kvelertak på ham. I skogen fantes ikke den type signaler. Han hadde vært trygg der.

Han er ikke lenger egnet til å leve et A4-liv med ansvar både hjemme og på jobb. Dette er lett og morsom lesning, samtidig som det er samfunnskritikk. For hjemmet Doppler etter hvert klarer å få innpass i igjen, etter en lengre periode i toppen av et tre på egen tomt, er preget av prestasjonssamfunnet og materialismen han selv så hardnakket har søkt å komme bort fra. Han vil tilbake til familien, men er så endret av sin skogstilværelse at det skjærer seg på uforutsigbare, såre og lattervekkende måter:

Uten at han skjønte hvorfor svarte han trassig og vrangt tilbake når Solveig antydet misnøye med oppførsel eller holdninger. Det var som om han var femten igjen, på godt og vondt. Han orket ikke å møte verden på noen som helst åpen måte og fant derfor frem kaninlua han hadde kjøpt i Budapest (…) Det var en god lue. Svær og varm og med store øreklaffer. Han la seg til vanen å knyte klaffene under haken og lukket på den måten ut mange av lydene fra omgivelsene. Han måtte be Solveig og ungene om å gjenta det de nettopp hadde sagt, noe som etter hvert førte til at de unngikk å snakke til ham hvis det ikke var helt nødvendig. Det var vinn-vinn.

Jeg beundrer Erlend Loe for den ironiske humoren som ligger i språket og gir ham et særpreg. Vanlige ting – gjenstander eller gjøremål – kan i hans tekster bli sett utenifra på en ny måte. Og det trenger vi. Det er så mye vi gjør, og så mye vi omgir oss med, som vi ikke stiller spørsmålstegn ved.