Så lenge himmelen er over jorda av Levi Henriksen

Dette er en øm og ganske melankolsk ungdomsroman om 16-åringen Ruben som vet at han snart skal dø og ikke vil si det til jenta han er så forelsket i, Alona Cohen. Hva vil han gjøre før han dør, for å føle at han har fått nok ut av livet, og for at det skal være noen spor igjen etter ham? Ruben vil bli sammen med Alona, og han vil på tur med henne – til Danmark, for der er de gamle nok til å kjøpe øl.

En scene jeg liker spesielt godt handler om det å være vanlig og ønsket om å bli husket som seg selv. Rubens mor vil gjerne at familien drar til fotografen og tar et familiebilde, og Ruben ser for seg at de på bildet egentlig ikke vil se ut som seg selv, fordi det har pyntet seg. To sider senere sitter familien i sofaen og lytter til farens musikk, mens faren viser fram omslaget og snakker om bandmedlemmene, og da kommer dette:

Og jeg tenker: Hvis noen så på oss gjennom vinduet nå, hva ville det se ut som vi holdt på med da? Ville de tro vi planlegger å dra et sted sammen? Ville de tro pappa viste frem byer på et kart, beregnet avstander og viste frem mulige kjøreruter? Ville de tro at Elias og jeg gledet oss til vi skulle ut og reise? Ville de tro vi var en helt vanlig familie med hele livet foran oss? Jeg vet ikke, men det er nå fotografen burde tatt et bilde av oss.

Det er ikke vanskelig å heie på en hovedperson som Ruben gjennom nedturer og oppturer i boken, og jeg tar flere ganger til tårene i de to siste kapitlene.