Begrenset av en deformert hånd må Klaus Heinrich leve opp til tituleringen Hans kongelige høyhet i et lite tysk hertugdømme. Det innebærer at han må holde hånden skjult og leve med stor avstand fra det virkelige livet. Også som voksen, da den eldre broren ber ham ta over pliktene som storhertug, lever han til pynt og oppmuntring for folket og trenger ikke ha mer enn overfladiske evner. Ikke før han forelsker seg i en kvinne som krever ekte engasjement og vil ha en mann med innhold. Med tanke på når romanen er skrevet, er det herlig at det er mannen som blir framstilt som en tom fasade og kvinnen som er mer intellektuell, opptatt av avansert matematikk.
Det jeg mener er romanens beste sitat kommer fra privatlæreren til Hans høyhet Klaus Heinrich. Læreren har nettopp fortalt om sin tøffe barndom, før han uttrykker glede over hva denne, hans største ulempe, har gitt ham:
What could be better for the development of one’s faculties than to be dependent on them alone? What an advantage over those who were not obliged to work – people who began the day with a cigar.
Jeg lyttet til lydbok på engelsk, så det er mulig jeg har brukt feil tegnsetting i sitatet. De språklige kvalitetene kommer klart fram også i oversatt lydbokformat. Skrivestilen, sammen med det interessante temaet om å ønske å være en del av virkeligheten, skaper dybde i en roman som i det ytre handler om prinsen som får prinsessen og redder kongeriket fra forfall.