Orlando av Virginia Woolf (1928)

I denne romanen følger vi Orlando fra 1588 til 1928, og i løpet av alle disse årene blir han bare 36 år eldre og skifter kjønn til kvinne – litt av en fabel, altså. Han observerer mange endringer rundt seg i løpet av all denne tiden, og utvikler sitt indre gjennom å skrive dikt.

Selv rett etter at jeg hadde lest boken ville jeg ikke klart å gjengi handlingen på noen særlig bra måte. Kanskje var det såpass virkelighetsfjernt for meg at jeg må lese boken om igjen? Var hovedproblemet at jeg lyttet til lydbokversjonen og at Virginia Woolf må finleses i slow motion?

Det jeg syns er interessant er hvordan forfatteren viser at menn kanskje burde prøve å se for seg i hvor stor eller liten grad de ville vært annerledes som kvinner. For Orlando er ikke forskjellen stor; hun er fortsatt det samme individet, med den samme sjelen, de samme tankene. Forskjellen kommer for dagen først da hun møter samfunnet som kvinne i kvinneklær. Da justerer hun oppførselen sin etter samfunnets forventinger til henne som kvinne.

Her er to fine sitater fra boken:

(…) the intellect, divine as it is, and all worshipful, has a habit of lodging in the most seedy of carcasses, and often, alas, acts the cannibal among the other faculties so that often, where the Mind is biggest, the Heart, the Senses, Magnanimity, Charity, Tolerance, Kindliness, and the rest of them scarcely have room to breathe.
(Ingen grunn til å føle seg underlegen de store geniene, altså!)

For it would seem – her case proved it – that we write, not with the fingers, but with the whole person. The nerve which controls the pen winds itself about every fibre of our being, threads the heart, pierces the liver.

Virginia Woolf utvider horisonten min når det gjelder hvordan man kan skrive og om hva, og derfor vil jeg absolutt lese mer av henne, men jeg drøyer den litt …