Romanen er den første i en planlagt trilogi om Marita, født i 1968 i Oslo. I romanens åpning er Marita 17 år og på besøk hos den New Jersey-fødte faren, Johnny, i Amerika. Ganske raskt får vi vite at Maritas foreldre bor på hvert sitt kontinent og at Maritas to søstre døde i en ulykke noen år før hun selv ble født. Da faren spør om Marita klandrer ham fordi han dro, svarer hun nei, og begrunnelsen hennes? «Du var jo så tynn.»
Dette er en vakker og sår roman, der det vondeste ikke er å lese om at to små jenter døde, eller hvordan, men å bevitne hvordan foreldrenes liv revner etterpå og påvirker evnen til å være der for Marita.
Romanen strekker seg tilbake til 1956, da Maritas mor, Kari, flytter til New York med søsteren Ylva og foreldrene deres. Faren Sigurd jobber i UDs handelsavdeling og de bor fasjonabelt i en Park Avenue-leilighet og jentene begynner på privatskole. Året etter møter Kari og Johnny hverandre. Hun er 17 og han to år eldre. De gifter seg og bosetter seg i nærheten av Johnnys foreldre, Paul og Dixie, i New York. Takket være Pauls tekstilfabrikk, føler Johnny at han har en sikkerhetsline i livet, og alt er perfekt, særlig når de får to jenter.
Så sprekker idyllen. Først litt. Så helt.
❁
Noen steder i romanen er det som om tiden endrer karakter og river seg løs fra det tydelige og konkrete. Starten og slutten, blant annet, skiller seg ut, som om de er skrevet i en annen melodi, på et vis – som i et sveip av følelser, og med mer mening i hver setning. Det løfter romanen, samtidig som det også skaper et savn i meg, etter mer av dette poetiske språket. Jeg skulle gjerne sett at mer av boken var skrevet på den måten. Her er et fint sitat fra den første siden, der Marita forteller fra besøket hos faren:
«Jeg så en hel masse midnattsbarn, under broen-barn. Og sånne jenter som meg. Tynne jentunger med Converse-sko. Jenter som skalv, som dro ned buksene og tenkte på sjelen sin hele ettermiddagen.»
❁
Romanen ble tildelt P2-lytternes romanpris i 2012.