Norsk sokkel av Heidi Linde

På originalt vis gir Heidi Linde oss innsikt i seks ulike historier, alle innledet av et utdrag fra en forskrift eller lovtekst om en av Norges velferdsordninger. På denne måten handler romanen om hvordan vanlige nordmenn egentlig har det, tross velstand og velferdstilbud. De seks hovedpersonene har alle en tilknytning til de tre søstrene Ragnhild, Marit og Aslaug, men tilknytningen er ikke viktig. Noe gnager dem alle, og mye av det som gnager handler om å ta valg. Og som Ragnhild i den første historien tenker: Det å ikke ta valg er også et valg. Det er mye grå hverdag og hverdagstanker i denne velskrevne og kritikerroste romanen, men også humor og snert.

Ragnhild er altså den første vi møter. Da hun fikk datteren Synnøve, hadde hun forventninger om at mor-datter-båndene skulle bli sterkere enn alt annet. Men nei, Synnøve foretrakk faren, som var alkoholiker, og som voksen klandrer Synnøve moren fordi hun holdt alkoholismen skjult for barna. Dessuten mener Synnøve at moren kan vise faren mer støtte, nå som han frivillig legger seg inn til avvenning. Selv holder Synnøve kanskje for lite skjult for egne barn – det blir ganske artig i scene der Synnøve forklarer barna hva en spiral er. Den kommer i fortelling nummer to, som har mannen hennes, Kristian som hovedperson. Det Kristian sliter med er en slags angst, samtidig som han tenker at han kanskje må få kreft, og så bli friskmeldt, for å føle seg lykkelig.

De neste historiene handler om et fosterbarn som skal få besøk av moren sin, om en mann som har en stadig mer dement mor, om en Nav-ansatt som fortsetter å forsøke å hjelpe folk også på Sydenferie, og om et par som vurderer å velge bort et ufødt barn.

Selv likte jeg historien om Ragnhild aller best. Jeg lyttet til lydbokversjonen av boken, og måtte bare lytte til den første delen en gang til.