Myten om Sisyfos: Essay om det absurde av Albert Camus (1942)

Dette er en essay av den fransk-algeriske filosofen og forfatteren Albert Camus som mottok nobelprisen i litteratur i 1957. Versjonen jeg leste har forord skrevet av Hall Bjørnstad, noe som forenkler forståelsen av verket. Takk til ham, for dette er krevende men svært givende lesning. Fokus for teksten er at tanken på at vi skal dø en gang, føles absurd – særlig hvis vi, som Camus, ikke tror på en gud. Hvorfor velger vi å leve, hvis vi vet vi skal dø? Klikk deg videre for å lese tolv punkter jeg merket meg og vil tenke mer på.


1) Hvis du slutter å tro på en gud, er det som om «kulissene styrter sammen». Den verden du er vant til å forholde deg til, har opphørt, og du lurer kanskje på hva som nå kan være meningen med livet. Livet virker absurd fordi du vet du skal dø, men ikke hvorfor du skal leve.

2) Hvis du innser du har levd på en illusjon (i troen på en gud, eller for den saks skyld i troen på at Jorden er flat), kan det medføre at du ikke lenger føler deg hjemme i verden. Den blir uvant for deg.

3) Camus referer til Proust minst ett sted i boken (der han skriver at å skape er å leve to ganger), så da syns jeg det er berettiget å trekke en liten linje mellom de to:  I romanen På sporet av den tapte tid, bind 2, I skyggen av piker i blomst, beskriver Proust hvordan det for hovedpersonen er å overnatte i et nytt rom for første gang, når alle tingene er så uvante for ham, og derfor krever så mye oppmerksomhet – fordi mennesker legger merke til det uvante, ikke til det vante – at han ikke føler det er plass til ham. 
Camus skriver: «En verden som man kan forklare, endog med dårlige grunner, er en verden man føler seg hjemme i. Men i en verden som plutselig er berøvet for illusjoner og klarhet, føler derimot mennesket seg som en fremmed».

4) «Likesom de store kunstverker, betyr de dype følelser alltid mer enn de bevisste uttrykker». Dype følelser påvirker handlemåter og tenkemåter, uten at vi nødvendigvis er oss det bevisst. «(…) et menneske definerer seg like meget gjennom sitt komediespill som gjennom sin oppriktige begeistring. Det finnes således lavmælte følelser, utilgjengelige i hjertet, men delvis forrådt av de handlinger de gir liv til, og de åndelige holdninger de forutsetter.»

5) Kanskje kan livet bli bedre levd om det ikke har noen mening? Når «nuets helvete» er ditt kongerike? Når du har sluttet å håpe at du kommer til himmelen etter døden?

6) «Å styrte ut i denne visshet uten bunn, å føle seg fra nå av tilstrekkelig fremmed for sitt eget liv til å styrke det og gjennomleve det uten elskerens nærsynthet, det er prinsippet for en frigjøring.»

7) «Hvis jeg overbeviser meg selv om at dette liv ikke har noe annet ansikt enn det absurde, hvis jeg erfarer at hele dets balanse bygger på denne evige motsetning mellom mitt bevisste opprør og det mørke hvor det kjemper, hvis jeg innrømmer at min frihet bare har mening i relasjon til dens begrensede skjebne, da bør jeg si at det som teller, ikke er å leve best mulig, men å leve mest mulig.»

8) «Føle sitt liv, sitt opprør, sin frihet, og det mest mulig, det er å leve, og det mest mulig.»

9) «Kunstverket blir til ved at intelligensen gir opp å tenke det konkrete. Det markerer sansenes triumf.»

10) «Alle Dostojevskijs helter spør seg selv om meningen med livet. (…) han illustrerer følgene som disse tankeganger kan ha i et menneskes liv, og det er det som gjør ham til kunstner.»

11) «Hvis Gud eksisterer, avhenger alt av ham, og vi kan ikke gjøre noe mot hans vilje. Hvis han ikke eksisterer, avhenger alt av oss». Kanskje får vi mer ut av livet, hvis vi føler at alt avhenger av oss?

12) I den greske myten om Sisyfos hadde Sisyfos fornærmet gudene. Straffen var at «hele tilværelsen skulle brukes til ikke å fullføre noe». Gudene dømte ham, for all evighet, til å rulle en stein opp en bakke, for så å se den trille tilbake igjen til utgangspunktet. Camus mener man må tenke at Sisyfos var lykkelig til tross for straffen.