My Name is Lucy Barton av Elizabeth Strout (2016)

Denne må du lese! Det er en roman om skribenten Lucy Barton som hadde en så fattigslig oppvekst at den fremmedgjør henne fra andre, også ektemannen. Mesteparten av romanen er viet fem dager på 80-tallet da Lucy er innlagt på sykehus i New York med en diffus lidelse, og har besøk av moren sin. De dagene moren er på besøk er som en unntakstilstand i forholdet deres: De klarer å kommunisere på en måte de aldri har gjort før.


Besøket får Lucy til å huske episoder fra barndommen. Hun vokste opp i Amgash i Illionois, og fram til hun var 11 år bodde de i garasjen til en slektning. Hun og broren hadde ikke venner fordi de luktet vondt. Da slektningen døde, flyttet de inn i huset og fikk tilgang til både vannklosett, varmt vann og isolerte vegger. Men tv, aviser, bøker og tilstrekkelig varme, det hadde de fortsatt ikke. Moren var absolutt ikke grei mot Lucy, og ikke faren heller. Vi forstår hvorfor Lucy valgte å flytte til New York og ha minimalt med kontakt.

Alt jeg jeg forventer at moren skal si og be om unnskyldning for, blir aldri sagt. Alt jeg forventer at Lucy skal klandre moren sin for, forblir usagt. Måten forfatteren formidler det usagte på er utrolig fin og usentimental. 

 

Liker du denne, er jeg sikker på at du også vil like The Free

Klikk for å finne flere av mine favoritter 🙂