Dette er en krevende, lærerik, interessant og annerledes indisk roman med mange personer og navn og konflikter og tragedier det til tider er vanskelig å holde fra hverandre. Hovedpersonene er Anjum og Tilo. Eller flere – det kommer an på hvordan du ser det.
Anjum blir født i Old Dehli med både kvinnelige og mannlige kjønnsorganer, til de muslimske foreldrenes fortvilelse. De ønsket seg en sønn, og derfor har han i starten et guttenavn. I sin annerledeshet tiltrekkes Anjum av et slags kollektiv med transvestitter der flere driver med prostitusjon. Anjum flytter inn hos dem som gutt da han er 15, og senere, da Anjum har byttet navn og tatt kirurgisk inngrep for å se ut som en jente, velger hun å bo på en gravlund i New Dehli hvor hun gradvis får bygget seg et husvære og det blir et lite samfunn rundt henne der alle er velkomne. Mange vanskeligstilte og fargerike personer deler sine historier.
Den andre hovedpersonen Tilo er utdannet arkitekt og vi blir kjent med tre menn som forelsket seg i henne da hun var student. En av dem var Musa, og Tilo drar til Kashmir for å oppsøke Musa, som nå er blitt frihetskjemper og befinner seg i livsfare.
Jeg lyttet til engelsk lydbokversjon (The Ministry of Utmost Happiness) og ble forvirret innimellom når en fortelling om en person ble innlemmet i fortellingen om en annen. Jeg mistet stadig begreper om tid og sted. Forfatteren kunne gjort romanen litt mer leservennlig, og kanskje med færre personer? Og så burde jeg absolutt valgt papirversjonen på norsk …
Iblant er forfatteren tydelig politisk og jeg føler hun driver opplysningskampanje. Samtidig er det lærerikt, så jeg er ikke for kritisk til det. Fra før vet jeg lite om konfliktene mellom Kasjmir, Pakistan og India, og de ulike religiøse grupperingene. Arundhati Roy har en viktig stemme og hun skriver visuelt, fargerikt, maksimalistisk, kreativt og slagkraftig. Alt i alt er jeg glad jeg valgte å bruke tid på denne romanen.