Markens grøde av Knut Hamsun (1917)

Knut Hamsun ble tildelt Nobelprisen i litteratur, hovedsakelig på grunn av Markens grøde. Også jeg er bergtatt av denne stillferdige men dramatiske romanen om nyrydningsmannen Isak Sellanraa, kona Inger med hareskåret, barna deres og noen av sambygdingene. 

Handlingen finner sted i Nordland, i et øde og vilt landskap der Isak en gang i unge år trasker innover myrene og skogene, vil sette bo og sover under åpen himmel. Med hardt arbeid etablerer han seg på stedet og bygger seg sakte oppover i livet, først med en liten gamme. Han er ydmykt på lag med naturen, og får seg både kone, barn og stor gård med dyrket mark og også med fjell. Andre følger etter Isak, tråkker i hans sti, og stien blir til vei – med tiden etableres både bygd og gruvedrift.

Seiersfølelsen ved å stadig vokse som menneske formidles ømt og nært, i randsonen til der det tipper over for enkelte. Isak tipper aldri over. Jeg føler at jeg er med på Isaks reise fra en underlig einstøing med nær sagt tomme hender, til å bli kalt markgreven – han som grunnla en hel bygd. Å oppleve at Isak – som kun har øye for markens grøde – får til å kjøpe jorden han dyrker, enda han må bli fortalt at det må gjøres … Vel, det gjør godt. I motsetning til jeg-fortelleren i Sult, har vi her å gjøre med en stødig mann som gjør det beste ut av sine forutsetninger.

Synsvinkelen fordeles på ulike personer, og dermed avdekkes flere sider av hver enkelt karakter. Som leser får jeg se og tolke dem både innenfra og utenfra, og mye kan dermed forbli usagt. Det usagte er en av romanens store styrker, som jeg ser det.

Første gang Inger venter barn er Isak uvitende om saken til barnet er ute. Her kan man selvsagt innvende at Isak burde skjønt at Inger var høygravid, men denne lille overdrivelsen i å være fåmælte sier så mye om Inger og Isak, og hva de holder inne med, at den er helt innafor i mine øyne:

Hvad var det med Inger? Hun tok vel ikke paa at sykne? Nu og da ystet hun Geitost, men ellers dugde hun mest bare til at flytte Gullhorn i sitt tjor mange Ganger om Dag. – Faa med dig en stor Kurv eller Kasse eller slikt noget næste Gang du er i Bygden! hadde Inger sagt. – Hvad skal du med det? spurde Isak. – Jeg trenger det, svarte hun.

Inger får Isak til å dra av sted til bygda da hun kjenner hun skal føde, og håndterer fødselen alene mens han er borte. Da Isak kommer hjem, er han overrasket over å høre barneskrik.

Først tredje gangen Inger føder forstår leseren hvorfor Inger vil føde alene. Da har samen Os-Anders vært på besøk med hare i sekken mens Inger gikk gravid, noe som etter gammel overtro skal skape misdannelse i barnets leppe. Hare eller ikke hare – ved hver fødsel har Inger vært redd barnet skal ha et hareskår som hun selv har, og hun har vært seg bevisst at hun ikke vil at et av sine barn skal gjennomleve det hun selv opplevde i oppveksten, på grunn av utseendet. Hva Inger opplevde blir ikke nevnt. Men leseren skjønner hvor ille det må ha vært, idet Inger kveler en nyfødt datter og begraver henne i skogen. Det er sterk lesning.

I perioden 1915–1916 var det en barnemord-debatt i Norge, der Hamsun hardnakket mente mødre som drepte sine nyfødte barn burde henges. I Markens grøde viser imidlertid Hamsun omstendighetene som gjør at jeg som leser kan føle empati, i alle fall med Inger, om ikke med Barbro, som er en annen barnemorder. Kanskje går Hamsun litt langt i å demonstrere at datidens straffesystem er blitt så til overmål humant at den preventive effekten uteblir. Inger må sone i seks år i Trondheim fordi det synes på barneliket hva hun har gjort med det, da det graves opp. Likevel blir soningen lettere ironisk framstilt som et opphold på en finere skole, og til og med Ingers sterkt skjemmende hareskår blir operert sånn at hun kun har et lite arr på overleppen da hun vender hjem til Sellanraa. Inger kan prate rent og får manneblikk på seg for første gang i livet.

Inger la ikke Skjul paa hvor hun hadde sin Kunst og Viden fra, det var fra Trondhjem. Det var som hun ikke hadde været på Straf paa alminnelig Maate, men i Lære, Skræderlære, Vevskole, Farvelære, Skrivelære, alt saa hadde hun fra Trondhjem.

Bylivspåvirkningen gjør at Inger ikke lenger er som hun var. Det viser seg snart at det var i mangel av muligheter hun var ærbar. Eller kanskje føler hun at hun har noen opplevelser til gode, som hun nå føler for å få realisert? Til tider er hun både ærgjerrig og utro. En natt gnager samvittigheten henne og hun vekker Isak:

Du Isak? – Hvad det er? spør Isak. – Naa, er du vaken? – Ja? – Nei det var ikke noget, sier Inger. Men jeg har ikke været som jeg skulde. – Hvad? spør Isak. Det unslap ham og han kom sig paa Abuen han ogsaa. (…) – Disse enkle Ord rører ham, rører Kværnkallen, han vil sannelig trøste Inger, han forstaar ikke selve Saken, men han forstaar bare at det er ingen som hun: Det skal du ikke vør at graate for, sier Isak, for det er ingen som er som vi skal!

Nei, det er ingen som er som vi skal.

For å få mer bakgrunnsinformasjon om Knut Hamsun har jeg begynt å lytte til en lydbok om hans liv og virke, Hamsun: Svermer og erobrer av Ingar Sletten Kolloen (2009). Det er interessant å se sammenhengen mellom personen og forfatteren Hamsun. Ærgjerrigheten og behovet for at andre skal tro ham rikere og bedre enn han er, som tydelig kommer fram i Sult, stammer fra Knut Hamsuns egen sære personlighet. Kanskje er det en måte å kompensere for en følelse av underlegenhet avfødt av hans manglende utdannelse og enkle bakgrunn? I Markens grøde ser vi hovmod og ærgjerrighet i langt lettere fordøyelige episoder enn i Sult, og først og fremst for å demonstrere menneskers tendens til å ikke se seg fornøyd med det man har. Bylivet, som tvinger en person fra enkle kår å bli seg bevisst at han eller hun ikke har de samme klærne og oppførselen og utseendet som «de andre», får skylden for mye av det som går galt i Markens grøde. At en jente får en utålelig oppvekst dersom hun har misdannelser i ansiktet – også hvis hun vokser opp i et lite bygdesamfunn, fordeler imidlertid skylden bredere ut. 

Kanskje Knut Hamsun var inspirert av Henry David Thoreau da han skrev Markens grøde

Knut Hamsun er en bifigur i den kritikerroste romanen Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.