Utgangspunktet for denne episke og massive romanen er litteraturstudenten Jokum Jokumsen og kunsthistoriestudenten Synne Sager som møtes og finner hverandre i 1970-årenes studentmiljø på Blindern, på Sogn Studentby. I romanen følger vi paret fram til den mobiltelefonbaserte nåtiden, via studier i København, etablering av Jokums Synne-kuraterte karriere som fotograf i San Francisco, og en hjemkomst.
Den alt for høye og tynne Jokum er en sart kunstnersjel som tolker selv ros som kritikk, og han lar seg duknakket dominere av Synne, særlig i starten. Hans avstandsfølelse til andre mennesker, også til Synne, er påtagelig. Hans grunnholdning som menneske er at han ikke skal trenge seg på. Da Synnes far dør, for eksempel, blir det ikke snakket om. Jokum får vite om dødsfallet via et kondolansebrev fra Jokums foreldre mens de bor i San Francisco, og det er Synne som leser brevet høyt. Kanskje har hun visst om dødsfallet en stund, og ikke sagt noe. Jokum vet ikke. Og han spør ikke. Han virker hjelpeløs når det gjelder kommunikasjon rundt viktige ting, og dette bidrar til å skape en interessant men sår maktubalanse i forholdet som likevel ikke er uten kjærlighet. Det er som det er. Jokum forstår ikke mennesker særlig godt, og stiller spørsmål til seg selv ustanselig, men sjelden til dem som kan gi ham svar.
I starten av romanen leser Jokum Prosessen av Franz Kafka, der hovedpersonen, Josef K, blir anklaget og dømt for noe han ikke vet hva er – og rettsgangen er absurd. Jokums liv er også absurd på flere måter, og styrt av mennesker han ikke forstår seg på, av eget avstandsbehov og av tidens krav og tidens gang. Men kan et menneske klare seg bra gjennom livet, uten å komme ordentlig nær en annen?
Tid står også i fokus, og jeg syns det er ekstremt interessesant å se fire tiår passere i romanen – hva som blir vektlagt og hvilke linjer som trekkes.
Jeg har ikke nevnt at en forfatterstemme er flettet inn i romanen. Måtte det til? Jeg vet ikke, men det napper litt i historien: et par ganger nedover, andre ganger oppover.
Her er noen flotte sitater:
Ottar Hansen ble utålmodig når han ikke hadde ordet selv.
Lektoren måtte konferere en stund med sensorene. Det luktet hodepine i rommet.
De lo begge to, og kunne derfor le det bort, for skal man le noe bort må man gjøre det sammen, alene nytter det ikke, da ler man det bare nærmere.
Jokum løp hjem. Han løp av fri vilje, med klærne under armen og hodet i himmelen.
Nederst er vi like lave.
Skal ikke kunsten åpne for alt ubehag og all skjønnhet? Kunsten skal ikke beskytte oss. Den skal heller minne oss om hvem vi er, og da må vi også bli minnet om døden.
Romanen vant Brageprisen i klassen for skjønnlitteratur. Så fortjent! For meg var dette en stor leseopplevelse – større enn Beatles og Halvbroren. Jeg håper å lese romanen flere ganger.