Livsfilosofi av Arne Næss (1998)

Jeg er nysgjerrig på filosofen Arne Næss (1912–2009) og ser lydbokversjonen av Livsfilosofi: Et personlig bidrag om følelser og fornuft som en fin introduksjon til hans univers. Det er glød, begeistring, engasjement og undring vi bør hige etter i livet, mener han. Da tåler vi bedre de nederlagene livet byr på. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men du får ingen oppskrift på livet i denne boken, bare inspirasjon til å tenke mer over hvilke valg du tar. I forordet sier han at han håper boken vil bidra til at flere mennesker reflekterer over livene sine, og ikke starter denne prosessen sent i livet. Ta retningen i livet ditt opp til ny vurdering, anbefaler han, og ikke nøy deg med å gjøre det én gang. Svarene på hva som er viktig for oss her og nå bør helst endre seg i løpet av livet.

Boken krydres med en rekke glimt fra Arne Næss’ liv og virke som filosofiprofessor, fjellklatrer og friluftsmann, og leseren blir kjent med hans miljøengasjement og hans forkjærlighet for filosofen Spinoza og det spartanske livet på hytta Tvergastein i Hallingskarvet – blant annet. På denne måten viser han hvordan han selv har reflektert over livet i ulike situasjoner og latt seg lede av en kombinasjon av følelser og fornuft. Følelser blir gjerne undervurdert, mener han.

Noe av det viktigste jeg forsøker å si med denne boken er at vi oftere, og uten skrupler, bør snakke om hvordan vi føler det, føler oss og føler verden.

Livet kan bli mer spennende og vi kan kanskje få litt av Arne Næss’ entusiasme, hvis vi spør hva som er viktigst i våre liv og i vår tilværelse, og ikke bare lener oss på de mest «fornuftige» løsningene som vår rasjonalitet og fornuft peker ut. Det vi velger som viktig for oss, trenger ikke være viktig for andre. Det kan være så uvesentlig for andre som bare det, så lenge vi selv lar oss begeistre og undre.

Også på skolen bør elever få anledning til å forfølge sin glød, mener Arne Næss. Ikke bare bør lærere undervise med mål om å vekke begeistring hos elevene; elevene bør få anledning til å fordype seg i det som engasjerer dem. Skal dette gå, må lærere ha en del slingringsmonn i undervisningsopplegget. Og pensumet bør ikke være for stort, for «å lære godt er å lære sakte», skriver han.

I lydbokversjonen leser Arne Næss selv forordet og innledningen til hvert kapittel. Resten er lest av dyktige Erik Hivju. Opplevelsen jeg sitter igjen med er å ha hatt en interessant samtale med en svært reflektert og interessant mann. Jeg tror jeg skriver «samtale» fordi boken også får meg til å svare, i tankene mine.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *