Kategoriarkiv: 1900-tallet

Jack Kerouac: King of the Beats av Barry Miles (1998)

Skulle man skrevet en roman basert på Jack Kerouacs liv, ville den fått kritikk for å virke urealistisk, som du snart skjønner ved å lese mer. I denne biografien tegner Barry Miles et ufordelaktig portrett av beat-forfatteren Jack Kerouac (1922–1969), mest kjent for kultromanen On the Road utgitt i 1957, og med tittelen På kjøret i den norske oversettelsen fra 2004. Romanen speiler Jack Kerouacs egne grensesprengende opplevelser. Skrivestilen i On the Road er typisk beat: jazz-inspirert, springende og preget av indre bevissthetsstrøm, forkortelser, manglende småord og brudd med vanlig syntaks. Målet var å la språket bevege seg mer i takt med virkeligheten – med den farten noe skjer. Romanen har støtende innhold og vekket sjokk, avsky og fascinasjon i datidens konforme USA.

Les videre

På sporet av den tapte tid av Marcel Proust (1913–1927)

Det ligger litterær prestisje i å fullføre hovedverket til franske Marcel Proust, som ifølge Guinness rekordbok er verdens lengste roman på ca. 3500 sider, fordelt på tolv deler og ofte utgitt i sju bind: Veien til Swann, I skyggen av piker i blomst, Veien til Guermantes, Sodoma og Gomorra, Fangen, Uten Albertine og Den gjenfunne tid. Verket er ikke plottdrevet. Bøkene speiler livet til Marcel Proust selv, eller en heterofil versjon av ham, og hvordan vanen fikk ham til å kaste bort tid på sosietetslivet inntil astmaen lenket ham mer til sengen og han vekket gamle minner til live og skrev sin livshistorie med det franske aristokratiets fall og middelklassens framvekst som bakteppe (Proust levde fra 1871–1922 og var sengeliggende de siste tre årene). Dette er likevel ikke en selvbiografi. Det blir riktigere å kalle verket en fiksjonalisert versjon av forfatterens liv, der han veksler mellom å skrive i første person entall og å gå inn i tankene og opplevelsene til personene rundt ham og fortelle ting han ikke selv kan vite. Verket består av noen av de vakreste scener jeg har lest, men tidvis i lesningen har jeg også blitt frustrert og lei: Det får da være grenser for overflatebeikrivelser av kjoler og tanketomme sosietetssamtaler, har jeg tenkt. Og den grenseløse sjalusien … det blir litt mye. Her er dessuten vel mange karakterer som speiler hverandres oppførsel. Noen av de essayistiske digresjoner, blant annet om stedsnavn, blir også i lengste laget for meg. Men alt i alt har På sporet av den tapte tid så absolutt beriket meg og utvidet mine tanker om litteratur, kunst, filosofi og hva det kan bety å være et menneske og forfatter. Les videre for å forstå hvorfor jeg er dypt imponert over Prousts litterære prestasjon og ønsker meg den siste norske sjubinds-oversettelsen til bokhyllen min.

Les videre

Store tenkere av Will Durant (1926)

Populærfilosofi på sitt beste, mente professor Arne Næss da han skrev forordet til den norske oversettelsen i to bind som utkom i 1941. Han hevdet at både ferskinger og drevne filosofer kunne ha stor glede av den. Som fersking er jeg enig! Jeg lyttet først til lydbokversjonen på engelsk, med den fulle tittelen The Story of Philosophy: The Lives and Opinions of the Greater Philosophers. Etterpå bladde jeg gjennom den norske oversettelsen som jeg var så heldig å arve etter tanten min. Les videre, så får du med deg en liten del av de tankene og sitatene som fascinerer meg, og så får du vite hvilke umiddelbare tanker jeg selv får av det disse store filosofene sier.

Les videre

Vidunderlige nye verden/Brave New World av Aldous Huxley (1932)

Denne klassiske framtidsromanen – en satirisk dystopi – har gjort uslettelig inntrykk på meg. Handlingen finner sted i det 26. århundre, og bilprodusenten Henry Ford er den nye Jesus; man sier før Ford og etter Ford – en ganske morsom hentydning til masseproduksjonens tidsalder. Den nye verdenen som møter oss er en utopi, i betydningen et «perfekt» samfunn der alt det som forårsaker smerte og sorg og dype følelser ikke lenger finnes. Spørsmålet er selvsagt om det er denne smertefrie og overfladiske verdenen vi søker etter, vi mennesker. Det kan jo virke sånn, i vårt høyteknologiske konsumentsamfunn, og forfatteren Aldous Huxley har trolig ment at det virket sånn allerede tidlig på 30-tallet, da boken ble utgitt.

Les videre

Sofies verden av Jostein Gaarder (1991)

Hovedpersonen Sofie er snart femten år gammel og i postkassen finner hun et brev adressert til seg selv. Inni står det Hvem er du? på en lapp. Det er alt. Men det er også nok til at Sofie tar til å stille seg spørsmål hun ikke tidligere har stilt. Neste dag kommer spørsmålet Hvor kommer verden fra? Tredje dagen ligger det et brev til en som heter Hilde i konvolutten adressert til Sofie. Brevet er fra Hildes far. Men hvem er han, og hvem er Hilde? Og hvorfor får Sofie disse brevene?

Les videre