Dette er den første boken i krimserien om Marian Dahle. Gled deg særlig til den siste tredjedelen som gnistrer av spenning! Jeg kan ikke legge fra meg boken, for ingenting er sånn som jeg tenkte at det var.
Sterkt redusert etter forrige sak får Marian Dahle en 15 år gammel cold case i hendene. Seksåringen Thona forsvant fra en parsellhage i Oslo. Sønnen til bestyreren i hagen, til ”duedamen”, ble lenge mistenkt, men bevisene manglet. Samtidig som Marian jobber med denne gamle saken, oppstår en ny sak med sadistiske massemordere. Kan det være en sammenheng? Og hvorfor føler hun seg forfulgt – er det bare innbilning, kanskje grunnet all drikkingen – eller er det noen som har vært hjemme hos henne i dragehuset på Frogner?
Det sadistiske i boken er varsomt beskrevet, men ikke det som fenger meg mest. I mine øyne, med min forkjærlighet for gode og dype menneskeportretter, er det i hovedsak Thona-saken som løfter boken. Personene som står tett på denne saken tegnes fram så jeg ser dem tydelig for meg. Her er to supre tekstutdrag om Annie, Thonas mor:
Jeg klarer meg, tenkte Annie. Jeg har fortsatt humor. Det er de rundt meg som ikke klarer meg.
(…)
Hun følte at når hun fortalte historien sin til nye mennesker, så utsatte hun dem for noe voldsomt. Da måtte hun orke å ta deres reaksjon innover seg, og det orket hun ikke.
Her er et tekstutdrag om Elly, duedamens barnebarn:
Hjertet hennes slo saktere og saktere. Til slutt føltes det som om det bare lå inni brystkassa og hvilte, som en dvask kjøttklump.
I tillegg til å tegne gode personportretter, er Unni Lindell som kjent en mester i å skape spenning. Som her, hvor det er et barn som leker gjemmeleken og finner et skjulested i et stort betongrør:
Det luktet stramt av plastrullene, den kvalme stramme lukta sved litt i nesa. Han la haka på knærne og klemte innsiden av lårene sammen. Så bøyde han seg litt fremover og kikket rundt plastrullen. Menn var farlige. Veldig farlige. Ikke faren, men andre menn. Det satt en mann der, og han så på ham nå.