Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken (2009)

Denne gjorde vondt. Romanen er skrevet i du-form, og dermed føles det som om det er jeg som leser som befinner meg i en uholdbar situasjon og blant annet er ekstremt sjalu. Det blir tidvis ubehagelig intimt. Hovedpersonen, du, er Aksel på 17 år. Han har opplevd sin første store kjærlighet med Amalie, og nå er det over og han rives i stykker av vonde tanker. Romanen starter med det siste som er skjedd, og går gradvis bakover i tid. Vi ser tydelig hvordan Aksel spenner bein på seg selv. Språket er mesterlig.

Her er et nydelig sitat fra da Aksel er på besøk hos Amalie for første gang:

(…) du har ikke visst at det gikk an å leve på noen andre måter, du har trodd at dette var den ene måten. Nå ser du at det finnes flere. Nå ser du hvor utskiftbart det er, alt sammen. Alt det du til nå har kjent som det eneste rette, alltid innordne seg, alltid gjøre noe annet enn det man helst vil, alltid utsette det som lokker mest, alltid vente med det beste til slutt, alltid spise fisk før man spiser spaghetti, plutselig går det opp for deg at det ikke behøver å være sånn, plutselig skjønner du at det er fritt frem å forkaste det og erstatte det med noe annet.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *