Hvitt hav av Roy Jacobsen (2015)

Dette er oppfølgeren til ”De usynlige” fra 2013, og jeg bøyer meg i støvet: denne er enda bedre. Jeg har lest en sterk og vakker roman om Ingrid Barrøy som klamrer seg til livet og kjærligheten på en øy på Helgelandskysten det siste krigsåret.

Ingrid vender tilbake til Barrøy etter å ha jobbet ti-timersdager med fiskeflekking på et fiskebruk. På Barrøy er hun alene, inntil det flyter uniformerte lik i land. De er fra fangeskipet Rigel som ble senket i november 1944. En av mennene er ikke død. Det er en russisk fange, hvis hun kan tro ham. Hun må tro ham, for hun forelsker seg bunnløst.

Språket er vakkert, poetisk og dirrende, men også rolig. Det gjør godt å lese boken:

Det er ikke mulig å ta på hverandre, han går om bord og setter seg på tofta, en åre i hver maltrakterte hånd, fester snørene hun har lært ham å bruke rundt håndleddene, og begynner å ro, hviler på årene og roper noe, ror videre. Ingrid har ingen stemme og er usynlig, vinden har kveilet seg inn i et sneglehus og blir der hele natta, ingenting skjer og ingenting har vært.

Beskrivelsene av arbeidet og naturen er levende:

Det skjedde noe med øya idet Arne steg som en faun opp av det iskalde havet, et tikk i et langt større urverk enn det som stadig er i villrede på veggen inne i huset: Den siste snøbyga lander, treffer grønne spirer og forsvinner etter bare minutter, tjærebredde båter ligger med buken i været og må beskyttes mot sola av presenninger, våren kommer ikke lenger krypende og lurende, men er plutselig over dem med nådeløse nakketak, som en sommer.

Jeg er også veldig imponert over hvordan forfatteren klarer å bruke Ingrids hukommelsestap til å skape spenning og flotte overganger. Et eksempel er i et møte med legen Erik Falc, som forteller henne at ”nå kom hun til å huske mer”. Og så er det nettopp det hun gjør:

Hun ville protestere – men våknet på golvet foran kjøkkenbenken på Barrøy og så hånda hans dingle ned mot ansiktet hennes, for å berøre det – som et spørsmål.

Dermed transporteres leseren, gjennom Ingrids tilbakevendende hukommelse, fra legen på fastlandet, til Barrøy der hun er sammen med russeren. Jeg forstår umiddelbart at det er russeren det er snakk om, selv om det ikke blir sagt.