Hun kom i full fart

Hun kom i full fart
© Maren Engelschiøn

Hun kom i full fart. Liten jente bak alt for stor spark. Det var jo før man lagde barnesparker, var det ikke? Nei, de kan ikke ha hatt en spark tilpasset en liten jentunge den gangen. Bestefar var riktignok kjøpmann, og på grunn av det slapp de å sulte som så mange andre gjorde under krigen. Men en barnespark tilpasset en jente født i 1939, det kan de da ikke ha hatt? Forresten vet jeg ikke hvilket år det skjedde, hvilket år hun kom i full fart ned den bakken, bare at det må ha vært under annen verdenskrig. Jeg tipper det var i 1944 eller 1945. Egentlig er jeg ikke så sikker på at det var spark hun brukte heller. Kanskje var det akebrett? Det kan ha vært et akebrett. Når jeg tenker meg om høres det mer sannsynlig ut at hun satt på et akebrett. For en spark – herregud, hun kunne jo drept fyren.

Jeg ser for meg at hun kom i full fart ned bakken på akebrett, og jeg er ganske sikker på at jeg husker hvilken bakke det var. Flere ganger var jeg med bestemor og mamma, og etter hvert bare mamma, for å handle sånne brune strømper man fester med strømpeholder. Bestemor kunne ikke bruke annet. Vi måtte opp den bratte bakken for å komme til den ene butikken i Arendal der de fortsatt solgte sånne ting, og det var da mamma sa: «Det var denne bakken, det var her det skjedde». Og jeg nikket gjenkjennende da hun sa det fordi jeg hadde hørt historien så mange ganger.

Fortalte ikke bestefar den samme historien noen ganger også? Tok han seg ikke en pust midt i den bratte bakken og pekte opp med spaserstokken, rullet på r-ene og fortalte at «Det var denne bakken, det var her hun suste ned i full fart! Tyskeren hadde ikke en sjanse!» Jeg er ganske sikker på at bestefar sa det, for jeg ser ham så tydelig for meg. Han var en tydelig mann som alltid gikk med hatt i byen, både da han var høyere enn meg og lavere enn meg. Bestefar var skikkelig stolt av mamma, og det likte jeg godt. Ikke at han sa at han var det. Han viste det, når han fortalte om noe hun hadde sagt eller gjort. Måten han beveget hodet på, litt gyngende fra side til side, og smilet han ikke slapp helt løs, som om han følte han måtte holde litt igjen. Og så avslutningen: underleppen som kom litt ut, samtidig som han forsøkte å rette den krumme ryggen, men i stedet kun stakk haken litt i været. Hendene som han samlet stolt bak ryggen. Sånn satte han et ærefult punktum bak en fortelling.

Nå vokste ikke jeg opp i Arendal og har derfor lite grunnlag til å si at det var nok snø til å ake ned den bakken. Jeg bodde en firetimers kjøretur unna. Bestemor og bestefar sa til andre at vi bodde i Oslo, enda de var fullt klar over at vi bodde i Asker. Det syntes jeg alltid var rart. Som om vi i deres øyne var to mil lenger unna enn vi egentlig var.

Det var alltid mye mer snø i Asker enn i Arendal. Sånn som jeg husker det, var det aldri nok snø i den bratte bakken til å bruke akebrett. Hadde det vært det, ville jeg jo ha prøvd selv! Kanskje var det ikke akebrett mamma brukte? Det er ikke sikkert det var vinter heller. Det kan ha vært vår, sommer eller høst.

Moren min elsket faren sin mest. Jo, det kan jeg si. Nå kan jeg si det. Ikke at hun sa det selv, for det gjorde hun aldri. Det var måten hun snakket om ham på – når han ikke var der – som røpet henne. Ordene hennes strøk ham kjærlig over kinnet. Men ikke når hun snakket om hvor streng og overbeskyttende han var, da hardnet hun. Bestefar var av typen som kom og hentet aller først på fest og gjerne gikk inn i huset for å hente henne. Så kanskje ikke mamma fikk lov til å ake på akebrett i den bakken? Det var jo farlig, så bratt! Og hun var jo bare en liten jentunge. Kanskje husker jeg historien feil?

Det var en historie om en barnevogn. Det kan være den samme historien, eller ikke. Hvis det er den samme historien, var det garantert mamma som satt i barnevognen, for bestemor og bestefar fikk bare henne. Bestemor trillet henne, og selv om bakken var skikkelig bratt, så ville ikke bestefar hjelpe til. For menn hjalp ikke til med barnevogn på den tiden. Jeg er litt usikker på om bestemor trillet oppover eller nedover, men uansett var det noe som skjedde. Hun glapp taket i vognen og mamma suste ned bakken i full fart, mot en tysker. Tyskeren ble ikke skadet. Han tok imot vognen, reddet mamma som satt eller lå i vognen. Og etterpå hjalp tyskeren bestemor med å trille vognen, mens bestefar gikk litt lenger bak. Etterpå måtte begge si takk. Til fienden. Det var det som var viktig med historien. De måte si takk, eller var det unnskyld? Til fienden. Uansett så var det vanskelig å si det de måtte si.

Blander jeg to historier nå, mamma? Eller har jeg den rette?

Jeg skulle ønske du kunne svare. At det ikke var for sent.

Mamma døde 7. april 2014, 75 år gammel. Sånn så hun ut da jeg var liten.

Mamma døde 7. april 2014, 75 år gammel. Sånn så hun ut da jeg var liten.