Historia om det tapte barnet, Napolikvartetten IV, av Elena Ferrante (2016)

Åh, denne gledet jeg meg til! Etter en litt rolig og fortellende start innfridde romanen snart alle mine forventninger, og disse forventningene var skyhøye etter å ha storkost meg med de tre andre bøkene i serien. I fjerde bind følger vi barndomsvenninnene Elena og Lila fra slutten av 1970-tallet til 2010 eller deromkring, når de er på vei inn i pensjonsalderen og Lila har forsvunnet sporløst.

Hva er det som gjør disse fire bøkene så spektakulære? Jeg tror mye ligger i forfatterens evne til – på en lidenskapelig måte – få meg til å føle at her står det virkelig mye på spill.

I «Historia om det tapte barnet» opplever Elena suksess som forfatter og reiser mye, noe som er problematisk fordi hun har forlatt ektemannen, har små barn og en samboer – Nino – som fortsatt er gift og ikke videre pålitelig. Hun føler hun må slave for at han skal foretrekke å være hos henne og ikke hos kona:

I dei augeblinkane såg eg meg sjølv som det eg var: ein slave, villig til alltid å gjere som han ønskte, forsiktig med å overdrive og å gi ham problem, påpasseleg med å være slik han likte.

Lila driver dataselskapet Basic Sight og har høy innflytelse og autoritet i den gamle bydelen i Napoli der venninnene vokste opp:

Enten lærte ein seg til å vere som Marcello og Michele eller som Lila. (…) Venner og slektningar sirkla omkring henne på jakt etter jobb og kjempa for å vise seg dugande.

Lila tilbyr seg å hjelpe Elena og snart bor de i samme bygg, står sammen i det meste og blir til og med gravide omtrent samtidig. Drama og kriser og suksess og tragedie veves inn i hverandre så boksidene flyr.

Da Elenas mor blir alvorlig syk ser den gamle kvinnen behov for å rette opp i noen av sine feil:

Ho hevda at ho ikkje brydde seg om dei andre barna sine, men samtidig sat ho der krumbøygd med skjelvande hender, dei kvite neglane klemde omkring armen min, og uroa seg framfor alt for dei. Ho ville ta dei frå Solara og gi dei til Lila. Det var hennar måte å gjere godt igjen noko ho hadde kalkulert feil i krigen sin mellom viljen til å gjere godt og viljen til å gjere vondt, noko ho var godt trent i. Eg konstaterte at Lila var den personifiserte viljen til å gjere godt.

 
Det spennende med Lila er at hun kan være så mye – både en ødeleggende og skapende kraft. Lila viser seg å være en svært viktig faktor for at Elena lykkes med sitt forfatterskap:

Ho heldt fram med å sende ut ein energi som var tillitvekkande, som gav styrke til ein tankegang, som på ein umedviten måte foreslo løysingar. Det var ein kraft som ikkje berre påvirka meg.

Lilas kraft ligger kanskje i at hun ikke tilpasser seg?

Ho var intelligent, men brukte ikke intelligensen sin til noko, tvert imot sløste ho med den som en diva som såg all rikdom i verda berre som teikn på vulgaritet. (…) Ho skilde seg frå andre fordi ho heilt naturleg ikkje bøygde seg for noko utdanning, noko utnytting, noko formål. Alle vi andre hadde bøygd oss, og dette hadde – gjennom forsøk, falittar, suksessar – gjort at vi tilpassa oss.