Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø (2016)

Dette er en historisk interessant roman som ligger tett på dokumenterte hendelser og omhandler personer som har levd, blant andre Knut Hamsun, som mente seg forfulgt av forfatteren Anna Munch. Det er Anna Munch vi blir mest kjent med i romanen, og datteren Signe som Anna forlot for å følge kunstnerkallet – og Knut Hamsun. Kapitlene veksler mellom å omhandle Signe og Anna.

Signe er jeg-fortelleren, og i hennes kapitler ser vi hvordan det preget henne at moren valgte henne bort. Da vi møter henne er hun på vei ut av fangenskap. Annen verdenskrig er akkurat over. Hun ser tilbake i tid, på det hun vet og husker om sin mor, som levde fra 1856 til 1932. Selv har Signe ingen livslyst:

Selvfølgelig sier jeg det ikke til noen på pensjonatet, at freden er meg likegyldig. Friheten likeså. Det ville ha gjort meg enda rarere, enda mer forskjellig fra dem og jeg trenger å være en del av noe.

I kapitlene om Anna Munch trer det fram en kvinne som er født med alt for høy frihetstrang – tiden tatt i betraktning. Hun kunne ikke bli den hun ønsket fordi hun var kvinne. Men hun prøvde, og følte seg støttet i det Teosofiske samfunn:

Å danne en kjerne av menneskehetens allmenne brorskap uten hensyn til rase, tro, kjønn og hudfarge, står for henne som noe av det viktigste i verden.

Anna endte med å forlate mann og barn, og forfølge Knut Hamsun som hun opplevde en ekstrem dragning mot. Hun skrev også anonyme brev der hun beskyldte Hamsun for å ha seksuell omgang med både ugifte og gifte kvinner. Knut Hamsun anmeldte henne til politiet i 1887, men lenge mente politiet at han kanskje hadde skrevet brevene selv.

Hvordan kan det ha vært å være Anna Munch? Denne romanen gir et troverdig og velskrevet forslag, om en kvinnes kamp for å bli kunstner og for å å ikke bli undervurdert som samtalepartner alene på grunn av sitt kjønn.

Barnet, ektemannen, alt det som plasserte henne i verden og ga henne en tittel og en rolle å fylle, er borte. Nå er hun ingen.