Hamsun: Svermer og erobrer av Ingar Sletten Kolloen (2009)

Pent sagt etterlater denne omfattende biografien et inntrykk av Knut Hamsun som en vanskelig mann med et skiftende og problematisk sinnelag. Samtidig kommer det fram hvordan dikteren på imponerende vis utnytter svakhetene i seg selv til å skrive stor litteratur som gjør inntrykk og føles sann. Biografien er en sammenfatning av Kolloens tidligere utgitte Hamsun. Svermeren (2003) og Hamsun. Erobreren (2004). Egentlig skulle jeg bare lytte litt til en liten del av den over 20 timer lange lydbokversjonen, men ble så fascinert – og ikke minst sjokkert – at jeg lyttet til hele. Kolloen sier så fint at Hamsun ble «svermeren som endret verdenslitteraturen og erobreren som ville endre verden.»

Knut Hamsun ble født i 1859, mellom fjellene i Jotunheimen, og fikk navnet Knud Pedersen. Da han var nesten tre år flyttet familien til Hamarøy i Nordland. Etter å ha født sitt sjette barn, ble moren stadig mer nervesyk, mens faren strevde med å forpakte den arbeidskrevende gården Hamsund, i tillegg til å være skredder.

Som barn opplevde den framtidige dikteren uår og knapphet på mat mens faren og morfaren snakket om at tidene var nesten like ille som nødsårene mot slutten Napoleonskrigene. Da blokkerte England norske havner og nordmenn sultet og fikk verken hjelp med matkorn eller såkorn når avlingene slo feil. Hamsun lærte også at engelskmennene forhindret Norges selvstendighet etter 1814, og han skulle i all sin levetid se på England som fienden. Dette bidro til at han la sin elsk på Tyskland. Da eldstedatteren Victoria forlovet seg med en brite, følte han seg så forrådt at han straffet henne økonomisk og vendte henne ryggen i mange år. 

Med kun 252 dager på skolen og en rekke enkle og lavt betalte jobber i ungdomsårene og de tidlige voksenårene – i Norge, Amerika og København – er det spesielt å lese hvordan den fattigslige Knud Pedersen omgjør seg til forfatteren Knut Hamsun, med hovmod og arroganse. Ved behov bruker han alt og alle rundt seg som innsats. Samtidig er han åpen om sine svake nerver, stadige usikkerhet og behov for bekreftelse. 

Skrivestilen utviklet han ved å studere andre store forfattere, og ved å skrive – prøve og feile. Av Bjørnstjerne Bjørnson så han hvordan setninger kan hugges opp. August Strindberg fikk ham til å forstå at han måtte kjempe seg inn i diktingen med forstanden som innsats. Fra Mark Twain lærte han å bruke overdrivelser for å gjøre en tekst sannere – ikke nødvendigvis morsommere. Nærlesning av Dostojevskij fikk Hamsun til å innse «at det går an å skape stor kunst ut av de hemmelige kampene stoltheten og underlegenheten utkjemper.» Han forsto hvordan egen sinnsubalanse kunne være hans viktigste redskap som forfatter.

Og sinnsubalanse hadde han:

Hamsun framstår som hevngjerrig, sår og ekstremt stormannsgal. Han viser forakt for mange, deriblant store diktere som Henrik Ibsen, for å hevde seg selv. Hevne seg gjorde han også. I romanen Redaktør Lyngekarikerer Hamsun det han opplevde som hensynsløs oppførsel av redaktøren for Verdens Gang.

Knut Hamsun var håpløs med penger. Han hadde en vill pengebruk og fikk snart flere kreditorer på nakken. I håp om å ordne opp, spilte han bort hele formuen til sin første kone. Det er et fint grep av biografen å sammenligne større pengesummer Hamsun tjener og sløser bort med x antall årslønner til datidens folkeskolelærere, for eksempel.

Hamsun skrev svært blottleggende om seg selv, særlig i de første bøkene. Det er den store dikteren selv som er irrasjonell, stolt og ærgjerrig, håpløs med penger og sykelig opptatt av hva andre mener om ham. Dette bruker han for alt det er verdt i blant annet Sult (1890).

Da Hamsun ble sammen med hun som skulle bli hans kone nummer to, Marie, var hun allerede samboer med en annen. Da samboeren døde, fikk Marie beskjed av Hamsun om at hun ikke måtte «rive ham opp» ved å nevne hans navn, delta i begravelsen eller oppsøke graven. I tillegg tvang han henne til å oppgi karrieren som skuespiller og nektet henne å ha noe mer å gjøre med sin tidligere omgangskrets. Før Marie skulle føde sitt første barn, passet Hamsun på å være borte, og vendte ikke hjem før Tore var to måneder gammel.

I løpet av livet skrev Hamsun svært mange artikler. I flere av dem viste han sin avsky mot enkeltpersoner, demokratiske styresett, England og forfallet i det moderne samfunnet. I artikkelen Et ord til oss (1910) skrev Hamsun om hvilken medisin som ville få både landet og folket til å friskne til: Det gjaldt å arbeide med nevene og med jorden, plante skog og kolonisere Nordland, og ikke bli et land av hotellverter og oppvartere. På denne tiden bodde Hamsun med familien på gården Skogheim på Hamarøy i Nordland. Senere flyttet familien til gården Nørholm mellom Grimstad og Lillesand. Kolonisering av Nordland var et tema som senere ble bærende i romanen Markens grøde (1917).

Biografien levner ingen tvil om at Knut Hamsun ble nazist fordi han hadde stor tro på Tyskland og Hitler, og ikke fordi han var en gammel mann med «svekkede sjelsevner». Hamsun mottok nobelprisen i litteratur i 1920, hovedsakelig for Markens grøde, og forærte nobelmedaljen til Joseph Goebbels mens Norge var okkupert av Tyskland. Etter at Hitler tok selvmord skrev Hamsun en nekrolog i Aftenposten der han hyllet den døde. 

I likhet med Hitler antydes det at også Hamsun var inspirert av filosofen Friedrich Nietzsche. Dette skulle jeg gjerne sett mer forklart i biografien, men jeg forstår jo at Kolloen ikke kan gå detaljert inn på alt. Nietzsches slavemoral nevnes flere steder, og det at Hamsun så seg selv som herremenneske: «Herremennesket i ham krenkes hele tiden av alle som forsøkte å gjøre ham til sin likemann». Han ergrer seg over at «allmuens opplevelse av egen betydning vokste». Dette skrev han om i Børn av Tiden(1913).

I tillegg til Nietzsches påvirkning vekker biografien min nysgjerrighet på Sigrid Stray (1893-1978), som var Hamsuns advokat, også under landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig. I Norsk biografisk leksikon leser jeg at hun blant annet var Norges andre kvinnelige høyesterettsadvokat, formann i Norske Kvinners Nasjonalråd og visepresident i Det internasjonale kvinneråd, I.C.W. Hun var også styremedlem i A/S Agderposten, eid av ektemannen Christian Stray. 

Lydbokversjonen er en bearbeidet versjon av et tobindsverk. Det merkes et brudd i lydfilen her og der, men det er ikke plagsomt. 

Klikk her for å lese en kort biografisk oversikt over Hamsuns liv. 

Klikk og les mer om Hamsuns mange verk.