Forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen (2016)

Romanen starter med at kona til Krister Larsen vil ha en pergola i hagen, og det vil ikke han. Hele boken er en lang monolog, og det er Krister som prater, og han prater ikke sånn som forfattere flest skriver at folk prater. Krister forsvarer og forklarer seg på breialt og svært muntlig Buskerud-mål med store ord og minimalt med nyansedistinksjoner. Det hele er en språklig bragd. Fram kommer historier om hvorfor ikke alt har gått så bra med ham som det burde. Det er for eksempel ikke hans feil at han måtte sitte inne for en voldshendelse.

Fordi jeg ser alt fra Kristers synsvinkel, og innenfra, har jeg sympati med mannen. Ikke én, men flere ryggprolapser har gjort at han ikke lenger kan jobbe som elektriker, men må være lærer for fremmedspråklige uten å være pedagogisk anlagt og uten å ta så tungt på regelverket. Han tenker det vil gå greit å hyre en av elevene til å lage denne pergolaen som kona hans ønsker seg så inderlig. Mange benytter seg av svart arbeid, og jeg kan forstå at Krister ikke tenker over konsekvensene av dette og av andre valg han tar. I starten gjør jeg det. Men min uenighet med Kristers gradvis mer drastiske veivalg øker jo lenger jeg kommer inn i boken, samtidig som min sympati synker og går over i frustrasjon. Da jeg har lagt fra meg ferdig lest roman og spør meg selv hva jeg synes, er det stor avstand mellom hva jeg tenker om Krister og hva jeg tenker om romanen. Mannen har utfordret min tålmodighet og nærmest brutt et tillitsforhold – jeg trodde han var bedre enn han var, fordi han sa han var det …

Romanen er en strålende gjennomført studie av et menneskes sinn og oppførsel når det meste går på tverke, med imponerende spenstig språkføring. At denne romanen ikke får noe favorittstempel av meg, handler utelukkende om at jeg sliter med å se karakterer snuble og falle i unødige floker de lager selv. Da blir det uryddig inni meg, og jeg blir stresset av det. Men det var verdt det, det må jeg si. Jeg vil definitivt lese mer av Kyrre Andreassen.