I denne russiske romanen møter vi nihilisten Bazarov og hans venn Arkady som vender hjem etter endt studietid. Med i bagasjen har de andre politiske og sosiale verdier enn sine fedre, og det blir motsetningsfylte møter mellom to generasjoner, med misforståelser og feilkommunikasjon. Da romanen utkom hadde det bare gått ett år siden frigivelsen av de russiske livegne, og det var en sterk kontrast i samfunnet mellom hovedsakelig radikale og revolusjonshungrige unge, og konservative eldre. Turgenev, eller Turgenjev som det gjerne står i norske oversettelser, tok ikke parti med den ene eller andre siden i debatten med sin roman, men viste et mer sammensatt bilde.
Mens jeg leser sliter jeg med å like Bazarov. Jeg syns han er for brå og egosentrisk, og har meninger som ikke verdsetter det andre har tenkt før ham, men dette fører ikke til at jeg legger fra meg boken. Hvorfor ikke? Den er for velskreven. Dessuten insisterer jeg, mens jeg leser, på at Arkady er den egentlige hovedpersonen og den jeg vil heie på, sammen med de eldre i historien som jeg får dyp empati med. Jeg håper underveis at det skal gå skikkelig dårlig med Bazarov og at han innser at han ikke eksisterer i et vakuum.
Den mekanismen som oppsto i meg som leser syns jeg er interessant: Forventningene mine møter motstand (jeg forventer å kunne heie på den mest sentrale karakteren), og når det ikke går, søker jeg etter en alternativ helt – eller flere.
Her er en fin samtale mellom Arkady og hans forfengelige, men sjarmerende onkel:
«What is Bazarov?» Arkady smiled. «Would you like me, uncle, to tell you what he really is?»
«If you will be so good, nephew.»
«He is a nihilist»
«Eh?» inquired Nikolai Petrovich, while Pavel Petrovich lifted a knife in the air with a small piece of butter on its tip, and remained motionless.
«He is a nihilist,» repeated Arkady.
«A nihilist,» said Nikolai Petrovich. «That’s from the Latin nihil, nothing, as far as I can judge; the word must mean a man who … who accepts nothing?»
«Say, ‘who respects nothing,’» put in Pavel Petrovich, and he set to work on the butter again.
«Who regards everything from the critical point of view,» observed Arkady.
«Isn’t that just the same thing?» inquired Pavel Petrovich.
«No, it’s not the same thing. A nihilist is a man who does not bow down before any authority, who does not take any principle on faith, whatever reverence that principle may be enshrined in.»
«Well, and is that good?» interrupted Pavel Petrovich.
«That depends, uncle. Some people it will do good to, but some people will suffer for it.”
«Indeed. Well, I see it’s not in our line. We are old-fashioned people; we imagine that without principles, taken as you say on faith, there’s no taking a step, no breathing. Vous avez changé tout cela. God give you good health and the rank of a general, while we will be content to look on and admire, worthy … what was it?»
«Nihilists,» Arkady said, speaking very distinctly.
«Yes. There used to be Hegelists, and now there are nihilists. We shall see how you will exist in void, in vacuum; and now ring, please, brother Nikolai Petrovitch; it’s time I had my cocoa.»