Et norsk hus av Vigdis Hjorth (2014)

Vigdis Hjorth er en tøff dame, og morsom på en selvironisk måte. Romanen Et norsk hus er ikke bare lett å lese og lett å like, den er også viktig og samfunnskritisk. Den handler om hovedpersonen Alma og hennes forhold til sine leieboere. Dette forholdet står på mange måter i sterk kontrast til de solidariske tankene som ligger til grunn for Almas prosjekter som tekstilkunstner, og viser hvor menneskelig det er å være en bedre person i teorien enn i praksis. Også i relasjonen til egne barn og til kjæresten, sliter Alma med å ivareta egne behov som en introvert kunstner med til dels sære vaner.

”Hvordan skal det være mellom menneskene, hvilke regler gjelder?” Dette er noe Alma strever med å uttrykke i ett av hennes kunstneriske verk. Alma, som foretrekker å jobbe om natten og sove til langt ut på dagen, ser at noen regler må hun også innrette seg etter som privatperson. Når datteren bor i huset, bør hun for eksempel legge seg før datteren våkner, ”for at hun ikke skulle finne henne med et vinglass i hånden om morgenen”. Men må hun til enhver tid ha rene vinduer?

Det finnes omgivelser og strøk av byen så striglet at de skaper angst hos sånne som Alma som ofte ikke føler seg fin nok og derfor uvelkommen. Det var jo derfor kjæresten ikke vant fram når han argumenterte med at hytta kollegaen hadde invitert dem med på var stor og fin og lå på et velrenommert fjell. Da visste Alma straks at det var umulig. Hun hadde ikke skiklær som passet og ikke ski som passet, hele Alma var utidsmessig og ikke på moten. Men det med vinduene var vanskeligere. For hun hadde et ansvar for huset og implisitt for hva naboene måtte se på, som hun ikke hadde for hytteturen. For naboene kunne ikke velge Almas skitne vinduer vekk. Men hun klarte ikke vaske dem i dag. Hun var svak i dag. Datterens strenge stemme runget i ørene. Hva tror du naboene tenker? Å, hun skulle gjerne bodd som den eneste på en øde øy.

Men tilbake til leieboerne. Alma trives best alene med sitt kunstnerarbeid og sper på den usikre inntekten ved å leie ut en del av huset som har egen inngang. Det gnager på Alma at leieboerne sløser med strøm, dropper å kildesortere og parkerer på gresset. De tar seg til rette, føler hun, og kjøper til og med en postkasse som er finere enn hennes. Som om det er deres hus. At den polske leieboeren som bor der lengst er en svært sårbar kvinne, når ikke fram til Alma før mot slutten av boken. Selv ikke når hun jobber med et teppe til det store grunnlovsjubileet og vil hylle kvinners stemmerett ved å brodere inn en sårbar kvinne som blir drevet i selvmord. Alma er kun redd for at noe av sitt eget skal gå i stykker:

Hun hadde reist bort for å se det hjemlige utenfra, men det hun så sterkest for seg i Italia var sitt eget hus i fare. Sånn var det. At når hun utforsket et emne kom hun til å uforske seg selv. At forutsetningen for å forstå det hun satte seg fore, var at hun forsto noe i seg selv. Og det var ikke særlig hyggelig, for det hun forsto om seg selv var som regel pinlig og ufordelaktig (…)

Jeg blir så skamfull på Almas vegne. Og jeg kan ikke avvise henne ved å si at hun er en urimelig og egosentrisk kvinne som jeg på ingen måte har noe felles med. Greit nok, Alma er en overdrivelse – jeg ville aldri oppført meg sånn. Og likevel. Karakteren evner å få meg til se meg selv utenifra på en ubehagelig måte. For ja, jeg vil gjerne være solidarisk, snill, omsorgsfull. Jeg mener vi må ta godt vare på flyktninger i krise, for eksempel. Bare ikke be meg om å åpne hjemmet mitt for en fremmed.

Takk, Vigdis Hjorth. Norge trenger deg.