Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen (2014)

For en nydelig bok! Med vakkert, mykt og melodiøst språk blir vi kjent med Lydia Ernemann. Hun vokser opp som enebarn på et lite småbruk i en bygd nord i Sverige, utdanner seg til veterinær sør i Sverige og flytter etter hvert til Norge hvor hun får seg jobb på en dyreklinikk. Hun har lite kontakt med foreldrene, som hun har et distansert forhold til. Vi følger det stille livet hennes gjennom nærheten hun har til naturen og gløden hun har for arbeidet, men også forholdet til foreldrene og forholdet til Edvin.   

Rune Christiansen bruker vakre, gamle ord som forgangen, devise (som betyr motto) og fordringsløs, og får det til å lyde helt på sin plass. Lydia er lidenskapelig opptatt av sitt arbeid med dyr og med naturen rundt henne. For henne er naturen fordringsløs – den stiller ikke krav til henne. Vakre beskrivelser av natur og dyr får meg til å forstå hvordan Lydia hviler og finner harmoni i det som er rundt henne. Jeg opplever at denne harmonien smitter over på meg som leser. Lesningen oppleves nærmest som meditasjon. 

Romanen åpner på følgende måte:

Før alt annet skal det sies at Dagmar Erneman, moren til Lydia Erneman, sent i tenårene var nær ved å drukne da hun krysset en elv på hesteryggen. Hun hadde vært ute på en ridetur, og skulle over ved vadestedet, slik hun pleide, da dyret tråkket ned i en grop mellom de glatte steinene og veltet. Dagmar kom under den tunge kroppen, og i kavet som oppsto, slo hun hodet.

Innledningen er vakker og poetisk, men hva den betyr, sett i sammenheng med resten av romanen, er åpen for mange tolkninger, tror jeg. Min tolkning er at Dagmar bare så vidt overlevde det å leve, og at det satte sitt preg på hvordan hun var som mor for Lydia, og dermed hva hun overførte til datteren.  

Skrivestilen er så særegen og flott at jeg må vise, mer enn beskrive, hva du kan vente deg som leser. Her er et utdrag jeg føler sier mye om romanen og om Lydia:

Å ha fred med seg selv var morens devise, men å ha fred med seg selv var vel det samme som å benekte at man tross alt var en del av alt omkring. Alt det betydelige og alt det banale man gikk opp i; de små og store forstyrrelsene som bidro til å gjøre en herdet, kanskje til og med fri.*

*Jeg har skrevet ned sitatet fra lydbok, så tegnsettingen kan være feil.

Moren slet med angst fra Lydia var i tenårene, så fred med seg selv må ha vært noe moren søkte ved å avstenge seg fra utenomverdenen, og i dette ble hun ufri. Lydia, derimot, reiser fra barndomshjemmet som 19-åring for å studere for å bli veterinær, selv om faren vil hun skal ta over gården. Hun søker ut og blir herdet, samtidig som hun klarer å styre unna mye av den støyen folk flest omgir seg med i dagens samfunn. Det som omgir Lydia, som hun går opp i og som skaper «forstyrrelser», er noen få mennesker, naturen og arbeidet med dyr. Hun prioriterer bort mye for å ha fokus på det viktigste, og i dette blir hun mer fri og føler høy grad av harmoni. Men les boken – kanskje tolker du det helt annerledes enn det jeg gjør.

Her er et sitat til, fra en av de første sidene i romanen:

Hun var ikke sjenert eller blyg, det var ikke det som holdt henne tilbake, hun var bare så inderlig opptatt av studiene og av å bli ferdig med dem. Hun ville komme i gang, som hun sa, hun ville i arbeid, et arbeid hun gledet seg til å fylle livet med. I eget selskap var hun verken rastløs eller urolig. Ikke sjelden tok hun seg i å tenke at hun hadde det godt. Selvsagt ønsket hun seg en hun kunne dele hverdagen med, en å hengi seg til, men hun savnet det ikke slik at det forringet tilværelsen. Hun skulle nok aldri gå omkring og kjede seg. Var hun naiv i sin iver? Nei, naiv var hun ikke, hun var snarere nøktern og iherdig.

Lydboken jeg lyttet til er lest av Andrine Sæther. Hennes behagelige og gode fortellerstemme forsterker den poetiske opplevelsen av boka.

Rune Christiansen ble belønnet med Brageprisen for Ensomheten i Lydia Ernemans liv.