Dei som flyktar og dei som blir, Napolikvartetten III, av Elena Ferrante

Hurra, denne boken er full av skatter for en som meg! Det bærende spørsmålet er hva som må til for at en person skal tro at hun kan leve et liv som er annerledes enn det hun er født inn i. På en medrivende og avskrellende måte skaper forfatteren en levende filosofisk diskusjon om livet er deterministisk – skjebnebestemt av vår arv og vårt oppvekstmiljø – eller om mennesker har fri vilje til å skape det livet vi ønsker. Dette er et spørsmål som engasjerer meg i høy grad og som preger det jeg selv skriver.

Denne boken i serien er min favoritt så langt fordi spørsmålet blir enda mer betent enn i de to foregående bøkene. Vi får føle på huden hvordan kvinnefrigjøringen og klassekampen presser seg på som en nødvendighet i Napoli på 70-tallet, samtidig som hovedpersonen Elena gradvis innser at hun ikke har vært autentisk nok.

Jeg liker bildet forfatteren skaper av at foreldre og bydelen sitter fast i karakterene, og at hun bruker det bildet i alle bøkene. Jeg ser for meg et klister, og opplever at en god del av spenningen ligger i hvor langt enkeltpersonene klarer å strekke seg og løsrive seg fra klisteret. Klisteret er foreldre, bydelen, tradisjoner, systemet og venner fra oppveksten.

Her er noen av de utallige sitatene jeg markerte i boken:

Bok III i Napoli-kvartetten er dønn ærlig og spekket med wow-setninger.
Bok III i Napoli-kvartetten er dønn ærlig og spekket med wow-setninger.

Eg skulle ha reist min veg, eg også, og gjort som de to, som er intelligente. Men eg er fødd dum og kan ikkje gjere noko med det.
(Gigliola til Elena)

Eg kom frå denne familien, Pietro kom fra den andre, begge bar vi forfedrane våre i kroppen. Korleis kom ekteskapet vårt til å bli?
(Elena)

 

Eg betaler deg, og då eig et livet ditt, familien din og alt det som er omkring deg, og viss ikkje du gjer som eg seier, sørgjer eg for at du går under.
(Om makten til Lilas sjef på fabrikken)

Og i alle fall Enzo hadde heilt sikkert rett framfor auga, på fabrikken, ein eller annen kvinneleg arbeidar som ikkje var mindre nedbroten av slitet, av audmjukingane, av pliktane heime. Men no blei begge dystre på grunn av forholda som ho arbeidde under, dei tolte det ikkje. Ein måtte altså skjule alt for mennene. Dei ville helst ikkje vite noko, dei ville heller tenke at det som skjedde under sjefen med andre på mirakuløst vis ikkje skjedde med kvinna dei var glad i og som – ei forplikting dei hadde vakse opp med – dei måtte beskytte også med fare for sitt eige liv.
(Om hvordan så mange menn kunne lukke øynene for noe de faktisk så hver dag)

Jo sannare og betre du kjenner deg, desto lenger vekk fer du.
(Lila til Elena)

Han ville ikkje ha henne for å ta henne og gløyme henne. Han ville ha det subtile ved hovudet hennar, ideane hennar. Han ville ha fantasirikdommen hennar. Og han ville ha henne utan å øydelegge henne, for at ho skulle vare. Ikkje til å pule med, det ordet brukt om Lila smerta han. Han ville i staden kysse henne, kjærteikne henne. Han ville ha henne for å bli kjærteikna, hjelpt, rettleidd, kommandert. Han ville ha henne for å sjå korleis ho endra seg etter som åra gjekk, korleis ho blei eldre. Han ville ha henne for å kunne tenke, for å kunne få hjelp til å tenke.
(Giogla om mannens kjærlighet til Lila)

Eg konkluderte til slutt med at eg først og fremst måtte skjøne betre kven eg sjølv var. Undersøke min eigen kvinnenatur. Eg hadde overdrive, eg hadde kjempa for å få mannlege evner. Eg trudde eg måtte vite alt, ta meg av alt.
(Elenas behov for autentisitet har endelig våknet)

Eg hadde ønskt å bli noko – sjå det var saka – berre fordi eg frykta at Lila ville bli nokon, og at eg ville bli hengande igjen. Min måte å bli på, var å bli i kjølvatnet hennar. Eg måtte begynne å bli på nytt, men for meg sjølv, utanfor henne.
(Elena)