Byer uten deg av Therese Aasvik

Hovedpersonen Astrid går inn i en apatisk kjærlighetssorg etter at samboeren, James, forlater henne. Språket er preget av dette; det er en langsomhet og seighet her, en døsig fortvilelse. Samtidig er Astrid svært var for inntrykk, noe som gir rom for detaljerte og interessante beskrivelser fra Europa-reisen hun begir seg ut på. Språket er romanens store styrke. Det er særegent og fascinerende, og jeg velger å lese romanen sakte for å nyte de fine formuleringene. Mot slutten raser jeg imidlertid av gårde, for da blir jeg veldig spent på hva som skjuler seg på neste side.

Handlingen foregår på to plan, nåtid og fortid. I nåtid reiser Astrid til Stockholm, København, Berlin, London og Oslo på jakt etter gatekunst-inspirasjon til et stort kunstprosjekt der hun skal male en vegg på en bygård på Grønland i Oslo. I tilbakeblikk får vi kjærlighetshistorien med James, og lærer etter hvert at Astrid var en brikke i et mer eller mindre kunstnerisk prosjekt som James hadde gående. Etter at han forlot henne fant hun disposisjonen til en bok han skrev på, som viste at det fra starten var hans intensjon å kun bo seks måneder med henne i Oslo før han dro videre til et nytt land, en ny by og en ny kvinne. Når Astrid leter etter inspirasjon til bygårdsveggen hun skal male, oppsøker hun samtidig de andre kvinnene som har vært en del av prosjektet til James.

Forfatter Therese Aasvik gjør det krevende for seg selv ved å la hovedpersonen innta en offerrolle, en som er så svekket at hun føler seg som en utklippfigur:

Jeg står til kulden prikker mot kinnene. Igjen denne følelsen. At jeg ikke egentlig forstår at jeg er her. Kjenner ikke forskjellen innvendig, som noe annet enn at her tar jeg mer plass, legger meg som en utklippsfigur over bilder jeg har sett på nettet. Et bilde av en seilskute med vandrehjemspriser. Det hadde jeg råd til, det så fint ut. Der kan jeg lime meg på, legge meg ned, hvis jeg noen gang finner det rommet.

Distansen Astrid har til seg selv skaper også en viss distanse til meg som leser. Er det positivt eller negativt? Begge deler. Det er et kvalitetstegn at jeg som leser kjenner på Astrids tap slik at det blir ubehagelig også for meg, men samtidig blir jeg urolig av apatien og får lyst til å rope til Astrid at hun må komme seg ut av utklippsformatet og vise mer handlekraft. Jeg blir lettet når Astrid blir mer handlekraftig utover i boken og klarer å se sin egen største svakhet:

Hva pleide jeg å gjøre? Løpe etter bussen. Flere måter å være på, ting jeg må ha glemt. Før du kom. Før ideen kom om hvem jeg burde være. Hvem sin idé var det? At jeg enten måtte bekrefte det bildet du hadde av meg, eller være ny på en måte som forsterket øyeblikket. Jeg gjettet mye. Jeg gjettet hvem du ville at jeg skulle være. Jeg speilet handlingene mine i blikket ditt, og hvis det var tegn til vakling hos deg, så begynte jeg febrilsk å bevege meg i en ny retning, helt til blikket ditt skrudde seg på igjen. 

At hun mentalt forlytter seg sakte fra apati til mindre apati, kompenseres i stor grad av at hun fysisk forflytter seg raskt og er i fire byer på en uke, og av de stadige tilbakeblikkene.

Den autentiske kunsten, risikoen og det farlige i det, er et tema som settes opp mot Astrids manglende evne til å være autentisk som person. Jeg tolker det dithen at hun ikke vil klare å skape et kunstverk før hun slutter å rette seg etter andre i stå stor grad som hun gjør. Dette er på ingen måte noen ny idé, men jeg liker den poetiske skrivestilen til Therese Aasvik så godt, og måten hun angriper tematikken på, at jeg absolutt kan anbefale boken.

Vurderingen er basert på et gratis lesereksemplar jeg fikk av forfatteren.