Ut og stjæle hester av Per Petterson (2003)

Dette er en unik roman du ikke må gå glipp av. Per Petterson bruker et nøkternt språk til å skildre en gutts opplevelser av svik og død som femtenåring, og hvordan sporene av dette sitter igjen når han er pensjonist.

Jeg opplever at forfatteren beskriver eget forfattergrep et sted i boken, på side 73 i min utgave:

Folk liker at du forteller dem ting, i passe mengder, i en beskjeden, fortrolig tone, og de trur at de kjenner deg, men de gjør ikke det, de kjenner til deg, for det de får greie på er fakta, ikke følelser, ikke hva du mener om noe som helst, ikke hvordan det som har skjedd deg og alt du har bestemt deg for, har gjort deg til den du er. De de gjør, er å fylle ut med egne følelser og meninger og antagelser, og komponerer et nytt liv som har fint lite med ditt å gjøre, og dermed går du trygg. Ingen kan røre deg, om du ikke vil det sjøl.

Takk, Per Petterson, for at du i så stor grad lot meg legge til mine følelser i denne boken og dermed gi den et personlig preg. Det er det som er stor kunst, er det ikke?