Denne boken er et kunstverk av en familieroman, virkelig en av mine favorittbøker! Jeg opplever at romanen gir meg en dyp forståelse av å være tyrker på 1900-tallet, samtidig som jeg fascineres og provoseres, og fylles av interessante tanker. Wow!
Den nobelprisvinnende forfatteren Orhan Pamuk lar seks personer i en dysfunksjonell tyrkisk familie veksle mellom å fortelle sin historie. Alle møtes i nåtidens Istanbul, sommeren 1980, når Fatma, en 90 år gammel enke, besøkes av sine tre foreldreløse barnebarn. I huset er også tjeneren Recep, som er ett av to barn Fatmas avdøde mann fikk med deres tidligere tjenestekvinne. Vi møter også den fanatiske ungnasjonalisten Hasan, sønn av Receps bror.
Gjennom enkeltpersonenes tanker, minner og samtaler fylles det tause huset med forståelse for oss som leser boken, men for hovedpersonene i boken er huset like taust som alltid. En bok kan gi oss svar; vi kan lese den om igjen og om igjen til vi forstår ”alt”, men selve livet …
Det finnes ingen fasitsvar på hvordan vi bør leve eller forstå livet, og denne mangelen på fasit blir belyst på en mesterlig måte ved at forfatteren viser kritikkverdige forhold både ved fortidens (østlige) og fremtidens (vestlige) levesett. Her er noen eksempler:
Religiøse Fatma, som alltid har sett bakover og ikke fremover, hadde en mann som arbeidet med en encyklopedi på 48 bind som skulle opplyse det uvitende tyrkiske folk så de fikk den vestlige troen på vitenskap til fordel for troen på Gud. Fatma fremstilles negativt, som et bilde på fortiden, blant annet ved at hun banker opp barna som mannen fikk utenfor ekteskapet, med den konsekvens at den ene blir halt og den andre blir kortvokst. Hun kaller det Guds straff. Mannen på sin side bruker vitenskapen til å forsvare hvorfor det er riktig for ham å ha en elskerinne, og klarer aldri å fullføre sitt leksikonprosjekt. Når han dør, brenner Fatma hans livsverk. Barnebarna, som representerer fremtiden vi så glimt av i encyklopedien, portretteres som forvirrede og livstrette personer som flykter fra virkeligheten med alkohol og stoff, eller prøver å finne mening ved hjelp av unyttig filosofering eller ved å bli medlem av en ekstrem politisk bevegelse.
Troen på Gud og troen på intetheten blir satt opp mot hverandre som to vanskelige alternativer, akkurat som østlig og vestlig levesett. Men livet MÅ ha et lys. Noe som driver oss, noe som gir oss håp. Her er et vakkert sitat om akkurat dette:
… og for å minne meg på at mennesket ikke behøver å være redd så lenge et lys, om enn aldri så svakt, lyser ut fra en eller annen krok, slik at verden ikke er fullstendig mørk.
Du lærer mye av Tyrkias historie ved å lese «Det tause huset», men jeg anbefaler at du googler litt for å se det politiske bakteppet enda tydeligere.